Verdig dødsprosess

Les også:

• En fars død  
• «Min far 
sovnet ikke 
stille inn, 
 han tørstet 
og sultet ihjel»  
• - Vanskelig for pårørende når eldre mister appetitten
• - Jeg prøver ikke å drepe noen selv om jeg jobber på sykehjem

I en kronikk i Aftenposten torsdag om hvordan han opplevde farens død, anklager Ketil Bjørnstad sykehjemmet for at faren ikke fikk tilført væske og næring de siste dagene han levde. Jeg kan ikke vurdere farens situasjon, men Bjørnstad har ikke nødvendigvis rett når han hevder at væskebalansen må opprettholdes og at dehydrering er en meget smertefull måte å dø på. Tvert om er det en naturlig del av en dødsprosess som går over litt tid, at den døende ikke lenger opplever tørste eller sult og gradvis tar til seg mindre væske og næring. I tillegg svekkes pusten. Tilsammen fører dette til endringer i kroppsvæskene, som i seg selv gir lindring.

Helsedirektoratet utga i 2009 en veileder om når og hvordan det er rimelig å begrense livsforlengende behandling. Veilederen ble utarbeidet av en stor tverrfaglig gruppe og var til bred høring. Der fremheves det at døende skal ha godt munnstell og at de skal tilbys og oppmuntres til å drikke og spise så lenge de er i stand til det. Men dersom den døende ikke kan eller vil drikke, kan det å tilføre væske med slange til magen eller intravenøst gi mer plager, blant annet fordi det kan føre til økt slimdannelse i luftveiene og fordi prosedyrene kan være plagsomme i seg selv.