Vi må ha mot til å identifisere rasismen

HVOR SIVILISERT et samfunn er, kjennetegnes blant annet av hvordan det behandler sine minoriteter. Hvor sivilisert mennesker er, kjennetegnes av hvordan vi behandler hverandre.

En del av det å være sivilisert innebærer at man tør identifisere og erkjenne alle former for rasisme, for så å bekjempe den. Det er en oppgave som aldri tar slutt, hverken for samfunnet eller for det enkelte menneske.

I gårsdagens Aftenposten fortalte flere forskere at Norge ligger etter andre land når det gjelder å forske på rasisme. Her i landet har politikerne og den offentlige samtalen vært mer opptatt av å påvise negative trekk ved minoriteter enn å avdekke rasisme. Den har knapt blitt forsket på de siste årene. En slik utvikling kan bære galt avsted.

FORSKNING SKAL ikke styres, men det er slik med forskning at den langt på vei følger pengene.

Og pengene? En stor del av forskningsmidlene plasseres der det er politisk opportunt. Humanistiske fag lider kanskje under større skjevdeling enn realfag, ganske enkelt fordi humanistene har færre store programmer å søke innenfor.

Når rasisme ser ut til å være noe vi ikke tør ta i, er det kanskje av redsel for hvor vi kan komme til å finne den. Istedet for å åpne brønnen og se hva som skjuler seg på bunnen, har vi både som nasjon og som folk forsøkt å spikre igjen åpningen. Istedet for å lete etter rasisme, har vi gjort selve ordet til et fy­ord.

Det er naturligvis ikke slik at rasisme bare forekommer hos hvite, eller bare hos høyreekstreme. Den finnes sannsynligvis hos alle folkegrupper og i alle samfunn, og er like avskyelig uansett hvem som utøver den.

MEN ENKELTE FORMER for rasisme er mer ødeleggende enn andre, som når majoriteten diskriminerer en minoritet. Og som når rasismen har blitt institusjonell. At det er situasjonen i Norge, er slått fast blant annet i flere rapporter fra Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI). I dag er disse rapportene i det minste offentlige. For 14 år siden hemmeligholdt Arbeiderpartiregjeringen dem "av hensyn til rikets sikkerhet".

Det er på tide å gå flere skritt videre, og sørge for at det ikke bare finnes penger til rasismeforskning, men også oppfordre flere til å utarbeide gode forskningsprosjekter på feltet.

DET ER UMULIG å få bukt med rasisme uten først å vite hvor den finnes, og så erkjenne at den er der. Det gjelder både for det enkelte mennesket, og for samfunnet som helhet. Først når man har erkjent og identifisert denne handlingen eller følelsen, kan man gjøre noe med den.