UNN-legen Mads Gilbert og hans kollega Erik Fosse fra Rikshospitalet er akkurat kommet hjem fra Gaza og Shifa-sykehuset etter et oppdrag for hjelpeorganisasjonen Norwac. Vi har alle sett hvordan de to legene havnet midt i krigens grusomheter, og med fare for eget liv jobbet døgnet rundt med å begrense lidelsene. Gilbert og Fosse har samtidig vist verden hvordan krigen rammer uskyldige kvinner og menn, barn og gamle, med død og lemlestelse. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge er vi stolte over at en av våre ansatte sto for denne innsatsen.
Lang tradisjon.
Gilberts innsats er en fortsettelse av en lang tradisjon i UNN. Vi har lagt til rette for humanitær innsats i forbindelse med krig og katastrofer ved å være rause med å gi permisjon, enten engasjementet skjer i regi av hjelpeorganisasjoner, FN eller Forsvarets sanitet. Mange ansatte har bidratt med ekstra innsats hjemme som kompenserer for dem som reiser ut. Slik viser vi solidaritet med dem som har det vanskeligst, fordi solidaritet er en viktig del av helsetjenestens og UNNs verdigrunnlag. Tilbake får vi verdifull kunnskap som er nyttig i vår egen krise- og katastrofeberedskap.
Mads Gilbert er blitt kritisert for å ha opptrådt politisk, og for å ha drevet propaganda for den ene parten i konflikten mellom Israel og palestinerne. Politikk handler om samspillet mellom staten og resten av samfunnet, og om samspillet mellom stater. Deltakelse i politikken handler om å påvirke makthavernes beslutninger. Det kan gjøres på mange måter, og fra ulike roller og posisjoner.
Sett fra et helsefaglig ståsted, må krig først og fremst betraktes som et av verdens største helseproblemer. Epidemiologisk forskning viser at moderne krigføring i økende grad rammer sivilbefolkningen i konfliktområdet. Skadene forårsakes oftere enn før av kraftige eksplosiver som artilleriprosjektiler og miner. Krigen fører til umiddelbare dødsfall og skader, og i neste fase oppstår det mangel på husly, mat, vann, medikamenter og andre livsviktige forsyninger. Dette øker forekomsten av de fleste sykdommer samtidig som helsevesenets kapasitet til å behandle dem reduseres. På lang sikt fører krigen til kronisk invaliditet og psykiske helseplager.
Redder liv.
Faglitteraturen peker på en rekke tiltak som kan begrense sivilbefolkningens lidelser i krigsområder. Rask og best mulig akuttmedisinsk og kirurgisk behandling er ett av tiltakene. Moderne militære styrker baserer seg på avanserte traumesystemer med fremskutte kirurgiske team, rask evakuering med luftambulanse og definitiv behandling på avanserte sykehus langt fra konfliktområdet. Mads Gilbert, Hans Husum og andre ved Tromsø mineskadesenter har gjennom sin forskning vist hvordan tilpasning av de samme prinsippene til situasjoner med begrenset ressurstilgang kan redde liv og helse. Det er en slik innsats vi har sett Gilbert og Fosse bidra med i Gaza de siste ukene.
I grenselandet mellom fag og politikk er det ikke mulig for helsearbeidere å opptre apolitisk. Forebygging av krigsskader kan bare skje gjennom politiske beslutninger som forhindrer væpnet konflikt. Samfunnsmedisineren skal være til stede der skade og sykdom oppstår, for å analysere og rapportere det som skjer. Han eller hun skal påvise årsaken til og omfanget av helseskadene, og foreslå forebyggende tiltak. I den tidlige fasen vil rapporteringen av det som skjer i øyeblikket, og beskrivelsen av den enkelte pasient dominere, enten helsearbeideren befinner seg i en krigssone, i et område som har vært utsatt for en naturkatastrofe, eller i en dramatisk epidemisituasjon. I neste fase kan observasjonene systematiseres og bearbeides med vitenskapelig metode, og publiseres i fagtidsskrifter.
Grenseland.
Det er politikkens oppgave å forholde seg til kunnskapen som blir formidlet fra helsearbeidere. I grenselandet mellom fag og politikk er det ikke mulig for helsearbeidere å opptre apolitisk. Humanitært og samfunnsmedisinsk arbeid er i sin natur politisk, men det er misforstått å tolke slik aktivitet inn i den norske partipolitiske debatten. Ingen kan forvente at den enkelte helsearbeider skal formidle et komplett eller helt balansert bilde av det som skjer, men formidling er likevel helsearbeiderens plikt.
Det er det internasjonale samfunnets oppgave å sette sammen og balansere tilgjengelig helsefaglig informasjon om konsekvensene av krig og katastrofer, og å gjøre den innsatsen som er nødvendig for å forebygge lidelse og død. Kritikken mot Gilberts formidling av hendelsene i Gaza er derfor meningsløs. Samfunnet trenger mer, og ikke mindre politisk engasjement fra helsearbeidere. Dette gjelder både i krigens brutale virkelighet, og i forebyggende medisin i sin alminnelighet.
Kommentarer