Vulgariserer en viktig debatt

I en kronikk i Aftenposten 17. februar skriver professor Nina Witoszek om Barnevernet under tittelen «Godhetens tyranni». Med referanser til Sovjets mektige politbyrå maler professoren et særdeles dystert bilde av rettssikkerheten i Barnevernet for foreldre med utenlandsk bakgrunn. Barnevernet har en kjempeutfordring med å tilpasse seg en flerkulturell virkelighet. Imidlertid er professorens forståelse av rettssikkerheten i Barnevernet basert på en enkeltsak som er så åpenbart tendensiøst fremstilt at kronikken dessverre bidrar til vulgarisering av en ellers viktig debatt.

Barnevernet i Stavanger kan ikke uttale seg om saken, de er underlagt streng taushetsplikt av hensyn til barna og foreldrene. Jeg kjenner ikke detaljene i denne enkeltsaken, men mener man ikke kan la Witoszeks kronikk få stå uimotsagt, og at man fra en akademiker som signerer som professor ved Universitetet i Oslo må kunne forvente en høyere grad av kildekritikk og presisjon.

Selektive kilder

Professoren bruker kildene sine svært selektivt. Hun har snakket med foreldrene selv og noen naboer. I tillegg referer hun til en sakkyndigrapport. Ut fra dette kan hun trekke sine konklusjoner om at vedtakene i saken er fattet på galt grunnlag. Fra kronikken vet vi at det foreligger minst ett vedtak fra Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker og dom fra minst to rettsinstanser i saken. Disse kildene forholder ikke Witoszek seg til i sin kronikk, enda det er dette som faktisk er sakens sentrale dokumenter. Det er her man finner begrunnelsene for hvorfor Barnevernet nå har omsorgen for barna.

Witoszek har et utydelig forhold til skillet mellom barneverntjenesten og de instansene som faktisk fatter beslutninger i saker om omsorgsovertagelse. Barneverntjenesten kan fatte akuttvedtak i krisesituasjoner, men en beslutning om varig omsorgsovertagelse er ikke noe som skjer midt på natten, slik man kan få inntrykk av at Witoszek oppfatter det. En avgjørende forskjell på de totalitære regimene Witoszek viser til og norsk barnevern i 2012, er nettopp at beslutninger i slike saker fattes av uavhengige organer og kan prøves for domstolene.

Witoszek skriver til tider både upresist, misvisende og bagatelliserende. I stedet for å bruke begrepet omsorgsovertagelse, skriver hun at Barnevernet «konfiskerer» barn. Dette gir inntrykk av at hun hverken har tatt inn over seg alvoret i hva omsorgssvikt er, eller at hun ser barna som individer. Bruken av ordet «konfiskere» gjør barna til gjenstander. Videre bagatelliserer hun skadevirkningene av å slå barn i oppdragelsesøyemed. Å slå barn er straffbart i Norge. Grunnen til at det er straffbart, er nettopp de skadevirkningene slik vold har for barna.

Jeg mener ikke at det aldri gjøres feil i Barnevernet. Likevel er jeg glad for at vi har et barnevern som står i de vanskelige sakene og som hver eneste dag hindrer at barn utsettes for omsorgssvikt. Debatten om hvilke utfordringer barnevernet står overfor i et flerkulturelt samfunn er veldig viktig å ta, men den må bygge på fakta og ha et barneperspektiv.