«Why women still can't have it all»

Samvittighet, gammeldagse holdninger og biologi

Anne-Marie Slaughter, tidligere direktør for politisk planlegging i det amerikanske Utenriksdepartementet, har turt å si høyt noe alle vet, men ikke sier. Nesten som i eventyret om «Keiserens nye klær». Akkurat som det lille barnet som til slutt ropte,  «Han er jo naken», så våger denne profilerte og velutdannede karrierekvinnen å røpe tausheten ved å si at de eldre feministene har løyet for oss. De fortalte oss at vi kvinner kunne få alt. Både toppstillinger og et lykkelig familieliv.

Les også

Det er langt igjen til et likestilt samfunn

Nordmenn holder rotfast på gammeldagse holdninger, mener likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik.

Les også

- Jeg føler jeg har sviktet mitt samfunnsoppdrag

Flere norske kvinner vil velge bort lederstillinger til fordel for et velfungerende familieliv.

Den feministiske ønskedrømmen om at ungene klarer seg uansett hvor lite omsorg de får, viser seg igjen og igjen å ikke å ha sin rot i virkeligheten.

Alle vet det egentlig: Barn trenger en masse tid, kjærlighet og konsentrert oppmerksomhet. De trenger både mor og far. For å etablere trygg tilknytning er masse tid med mor spesielt viktig de to første leveårene.

Det ser ut til at de første feministenes barnebarn, som nå er blitt foreldre, reiser seg i en stille omsorgsprotest over hele verden. «Attachment parenting» er nå så utbredt at TIME magazine valgte å bruke et helt nummer på å belyse hva dette er. Her i landet ser vi både Aftenposten, Bergens Tidende og «Foreldre og Barn» har tatt opp tråden. Ny, trendy barneoppdragelse, kaller de det. Mens det egentlig handler mer om et menneskesyn enn om en oppdragelsemetode. Det handler ikke om noe annet enn å lytte til barnet sitt og vise respekt for barnets behov. Flere kjente personer som Trude Mostue, Sølje Bergmann og Kaja Huuse har stått fram i pressen og bekreftet at de ikke ønsker å ha ettåringen sin i barnehage.

Vi har et lite barnevennlig arbeidsliv. Fordi det er bygget opp på den tradisjonelle mannens premisser. Anne-Marie Slaughter har noen tanker om hva som eventuelt må til dersom en kombinasjon virkelig skal være mulig, uten å svikte barna våre. Men er det lov å tenke slike tanker i Norge i dag?

Simone de Beauvoir hevdet vi aldri ville få reell likestilling så lenge kvinner må føde og amme, noe vestlige feminister ikke godtok. Spørsmålet nå er om ikke verden er svært nær det punkt at vi må innrømme vårt nederlag. Det er fortsatt kvinner som føder og ammer. Fødemaskinen Simone de Beauvoir trolig håpet på, er fortsatt ikke funnet opp. Overklassen i Paris mente de fant på noe lurt da de dro ut på landet for å hente inn ammer til spedbarna sine for over hundre år siden. På den måten ble overklassefruene fristilt til å reise med sine menn på forretningsreiser og representasjonsoppdrag. Overklassebarna hadde det svært godt med ammene sine. De ble gjerne ammet i tre-fire år, og fikk en så sterk tilknytning til ammene at tett kontakt ble ivaretatt livet ut. Disse barna fikk det beste av alt; optimal ernæring, trygg tilknytning og etter hvert den beste skolegang. Forklaringen på Frankrikes storhetstid? Verre gikk det med ammens barn. De fikk ikke bli med til Paris, ble bortplassert til fattig familie på landet. Mange ble senere funnet døde, blant annet i geitefjøs.

Med dette uhyggelige bakteppet, er det vel få land som har vært så glad for tåteflaska, som Frankrike. Men verken ammer eller tåteflaske har vist seg å være noen optimal løsning. Vi har ennå ikke funnet noen fullgod erstatning for mor. Kanskje på tide å vise henne heder og ære igjen, for den utrolig viktige samfunnsoppgaven hun har?