Britene ønsket å sprenge unionen

NYE UNDERSØKELSER tyder på at Storbritannia gikk aktivt inn for å sprenge den svensknorske unionen i 1905. Når det brygget opp til storkonflikt i Europa, kunne det bli farlig for britene at den norske kyst sto under utenrikspolitisk tilsyn av et tyskvennlig Sverige.

Tidl. diplomat, historieforsker
KRONIKK
BESTEMT UTENFRA? Professor Ludvig Daae skriver i Historiske skildringer fra 1873: "De store overganger, som danner merkeårene for landets utvikling, er samtlige fremkalt ved begivenheter ikke innenfor, men utenfor dets egne grenser." Hvis Daae hadde rett, var unionsoppløsningen også bestemt utenfra?En kan vanskelig tenke seg at statsminister Michelsen uten støtte ville ha våget å gjøre et statskupp mot det sterkere Sverige som hadde den tyske keisers sympati på sin side. Det foreligger imidlertid ingen bred og pålitelig informasjon om hva de sentrale aktørene tenkte og faktisk gjorde for å sikre norsk selvstendighet. Utsynet over dette historiske landskap er blitt begrenset gjennom omfattende offentlig hemmelighold og utydeliggjort av røken fra de mange brev- og dokumentbål som ble tent helt opp til midten av 1950-årene.For bedre å forstå hva som hendte i 1905 bør en stille seg utenfor Norge og se inn mot Skandinavia som en del av et nordeuropeisk hele. Nyttig er det også å gå litt tilbake i tid.

Seierherrene bestemte.

Etter krigen mot Napoleon bestemte seierherren England - med støtte av den russiske tsar Alexander - at Sverige og Norge skulle utgjøre en union og bidra til stabilitet i Nord-Europa. Under Krim-krigen fikk den skandinaviske unionen av England og Frankrike en tilleggsmålsetning; den skulle hindre russisk ekspansjon vestover. For å oppnå det garanterte England og Frankrike gjennom den såkalte Novembertraktaten av 1855 Norges og Sveriges territoriale integritet.I tiden som fulgte, utgjorde De forenede Riker et stabilt område, men under unionens overflate ulmet potensielle konflikter. Forholdene internt i de to land utviklet seg forskjellig. Norge var en sjøfartsnasjon vendt mot de store hav og med felles interesser med det frihandelsvennlige England. For Norge var England økonomisk og politisk viktig. Sverige på sin side var kontinentalt orientert, opptatt av Østersjøens problemer og plaget av ønskedrømmen om å gjenvinne Finland. Handelspolitisk var proteksjonisme mer tiltrekkende enn frihandel. Kong Oscar II og hans familie hadde nære og gode forhold til den tyske keiserfamilie. For Sverige var Tyskland et naturlig samarbeidsland. Den felles utenrikspolitikk hadde vært bærebjelken i unionsforholdet. Etter hvert ble det klart at en felles utenrikspolitikk var en illusjon.

Engelsk dominans.

Ved århundreskiftet var England med sitt verdensomspennende imperium den dominerende makten. Grunnleggende for stillingen var den britiske flåtens styrke og det britiske diplomatiets dyktighet. Tyskland var fremadstrebende, men kunne ikke effektivt beskytte sin voksende eksport og handelsflåte. Keiseren ville ikke leve under den britiske flåtens nåde og proklamerte at landet skulle bli en sjømakt og en verdensmakt. Tyskland skulle tilkjempe seg en plass i solen. Keiseren hadde derved kastet den utfordrende hansken. Den kunne ikke tas opp igjen ved vennlige henstillinger om samarbeide. En duell var innledet som skulle få dramatiske følger for resten av verden opp gjennom hele det 20. århundret!Da Edward VII besteg tronen i 1902, åpnet det for en revurdering av den britiske utenrikspolitikken. England måtte føre en ny utenrikspolitikk for å bevare det britiske imperiums stilling. Perioden med splendid isolation var over. I 1902 gjorde britene et diplomatisk sjakktrekk som overrasket verden. England inngikk en allianse med Japan som hadde til hensikt å verne britenes asiatiske interesser og stoppe Russlands ekspansjon i området.

Tysk aggresjon.

Til tross for den anglo-japanske avtalen, ble Russland fra 1903 stadig sterkere engasjert i konflikter i Det fjerne østen. De russiske troppeforflytningene bort fra den tyske grensen skapte derfor stor bekymring i Frankrike som i 1890-årene inngikk en forsvarsallianse med Russland rettet mot tysk aggresjon.Også britene var bekymret. For å sikre de britiske interesser ble det ansett som nødvendig å få en forståelse med Russland. Den letteste veien var først å oppnå en avtale med Frankrike som Russlands allierte. Kong Edward avla i mai 1903 et vellykket besøk i Paris og la til rette for samarbeidsavtalen - Entente Cordiale - mellom Frankrike og England.

Vanvittig foretagende.

Den 8. februar 1904 angrep japanske krigsskip det russiske Port Arthur. Størstedelen av den russiske Stillehavs-flåten ble tatt eller senket. Russland var derved i krig med Japan!Høsten 1904 sendte Russland sin Østersjø-flåte mot den koreanske halvøya for å sette Japan på plass. Det var et vanvittig foretagende oppmuntret av den tyske keiser. For Russland medførte krigen store økonomiske og politiske belastninger. I januar 1905 ble demonstrerende arbeidere i St. Petersburg skutt ned. Tsarveldet ristet i sine grunnvoller.Etter dette var Tysklands militære stilling på kontinentet og maritime stilling i Østersjøen betydelig bedret. Sjefen for generalstaben, Schlieffen, minnet om permanent fransk uforsonlighet og fremla den såkalte Schlieffen-planen; Tyskland måtte føre en blitzkrig mot Frankrike og - etter at landet var nedkjempet - satse på en massiv invasjon av Russland! Admiral John Fisher, kong Edwards fortrolige venn og rådgiver, lot seg ikke skremme av Schlieffen og admiral Tirpitz. Han dirigerte store marinestyrker til Nordsjøen for å møte utfordringen. Fisher mente britene burde slå til mot den tyske flåten før det var for sent.Herredømmet over stredene inn til Østersjøen ble av stor betydning. England ønsket fri ferdsel, Tyskland ønsket å kontrollere inngangen. Med kong Oscars forente riker på sin side ville Tyskland ikke bare kunne beherske Østersjøen, men også til en viss grad Skagerrak og Kattegat.

Svensk-tysk allianse en katastrofe.

Russland var svekket av indre og ytre problemer, og den britiske ledelsen innså at Sverige kunne bli fristet til å tenke på gjenvinning av Finland og Ålandsøyene. Fra et britisk militært synspunkt ville en ytterligere tilnærming mellom kong Oscar og keiser Wilhelm være uønsket; en eventuell allianse mellom Sverige og Tyskland ville være katastrofal. Admiral Fisher påpekte faren: "Germany has got Sweden in her pocket"!For England var situasjonen på våren 1905 ganske åpenbar; den skandinaviske unionen representerte ikke lenger en garanti for politisk stabilitet i Nord-Europa, og den tjente ikke lenger Englands interesse. Muligheten for tysk dominans over det Bernadotteske kongehus, og derved også Norge med den lange kystlinje, tvang England til å revurdere sine forbindelser til hvert av de to skandinaviske land.I Madrid satt nordmannen Fritz Wedel Jarlsberg som De forenede Rikers minister. Han hadde aktivt deltatt i unionsstridighetene i 1890-årene sammen med Christian Michelsen. Wedel var en fargerik diplomat med store kunnskaper om maktenes politikk. Han mente at når Norge ble løst fra unionen, måtte landet søke beskyttelse enten hos Tyskland eller England. "Efter min opfatning," sa han i fortrolighet til de britiske diplomatene, "er der ingen tvil om at det er England vi maa holde os til. - Diktater og ordrer fra tysk side ere vi ikke skikkede til at taale." Wedel fremhevet at hvis England beskyttet Norge, ville det få tilbake Norges vennskap. Den sjødyktige norske befolkning ville være på deres side, og den britiske marinen kunne trene i de dype norske fjorder. Dessuten, sa Wedel, ønsket Norge å forbli et kongedømme. Hva ville da være bedre enn om prins Carl av Danmark og kong Edwards datter Maud ble det nye kongepar?Rapportene fra samtalene med Wedel ble forelagt kong Edward, den britiske utenriksledelsen og admiralitetet. De ble lest med stor interesse. Da Wedel ankom Kristiania den 12. juni for å stille sine tjenester til disposisjon for Michelsen og det nye Norge, hadde britiske diplomater allerede kontaktet prins Carl i København og forespeilet fremtidsutsiktene på den norske tronen. - Spillet om innflytelse i Norge og de andre nordiske land var i gang!

Siste fra Meninger

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Flere bilder

Tyske marinefartøyer i de norske fjorder med keiser Wilhelm om bord. I årene før 1905 ble Tyskland raskt en trussel mot det britiske imperiets sjømakt, og krigsfaren øket. Hvordan kunne britene få den sikkerhetspolitiske kontrollen over Norge og dets strategiske kyster vekk fra det tyskvennlige Sveriges favn? FOTO: NTB ARKIV/SCANPIX

Mest kommentert siste døgn