KREVET OVERSETTELSER. Den franske filosofen Alain Finkielkraut forteller i "Tankens forræderi" at Goethe av en forlegger i 1808 ble bedt om å komme med forslag til diktere som kunne bli representert i et utvalg tysk lyrikk beregnet på folket. Han hadde bare ett råd: Antologien måtte inneholde oversettelser av utenlandsk lyrikk. Ingen ville diktet på tysk uten den arven.Uttalelsen ble oppfattet som ren provokasjon. Den falt midt under napoleonskrigene, og forleggeren ville lage en samling som understøttet nasjonsbyggingen. Ikke desto mindre hadde Goethe rett. Hans påpekning av den nasjonale litteraturen, og derved det nasjonale språkets, avhengighet av utenlandsk litteratur er gyldig den dag i dag, for alle nasjoner - den norske inkludert.De færreste leser flere språk. Det gjelder også forfattere. Følgelig er litteraturen i de enkelte land ikke så meget avhengig av hva som skrives i utlandet, men av hva som oversettes til ens morsmål. Jeg har oversetteren Kjell Olaf Jensen å takke for at jeg kan videreformidle Goethes og Fienkelkrauts viktige påpekning.

Flere genre.

Den nære forbindelsen mellom innenlandsk og utenlandsk litteratur gjelder langt fra bare skjønnlitterære utgivelser. Innholdet i fagbøker er vel så avhengig av hva som tenkes og formidles på andre språk, om det så dreier seg om statsvitenskapelige avhandlinger eller håndbøker i akvariestell. La meg likevel holde meg til skjønnlitteraturen, til den klassiske norske litteraturen. For å gjøre det enda enklere skal jeg innsnevre hele den veldige, fremmedspråklige litteraturskatten inn til én forfatter: Fjodor Dostojevskij."Kanskje har Dostojevskijs "Forbrytelse og straff" satt dypere spor i norsk enn i noen annen litteratur," skriver forskeren og oversetteren Martin Nag i sin studie over romanens plass i vår litteratur. Ibsen roste romanen i et intervju på sin 70-årsdag. "Dostojevskij er den eneste Dikter jeg har lært noget av," skrev Knut Hamsun i et brev fra 1910. Senere ga han George Brandes rett i at "Mysterier" vitnet om en "smitte" fra Dostojevskij: "Jeg læste den gang alt jeg kunde overkomme av oversættelser av Dostojevskij, og denne læsning smittet mig."

Oversette til morsmålet.

Legg merke til at Hamsun påpeker det selvfølgelige: Han leser oversettelser. De har inspirert ham til å skape en ny stil og dels et nytt, norsk litteraturspråk. Sigbjørn Obstfelder, en annen av det moderne gjennombruddets pionerer i Norge, var så blendet av Dostojevskijs roman at han skrev en parodi på den, der hovedpersonen raver omkring ved Bislett.Vi kunne fortsatt, for selv når emnet snevres inn til Dostojevskijs betydning for norsk litteratur, er det nesten uoverkommelig. Det er interessant nok. Enda mer interessant er imidlertid at den norske kulturnasjonens selvfølgelige avhengighet av oversatt litteratur, i praksis benektes av dagens forleggere. Sammenlignet med landets lønninger har oversetternes honorarer sakket akterut med nærmere en tredjedel siden 1992. Oversetteren er blitt en salderingspost, ingen naturlig grunnpilar for forleggeriet. Derfor har oversetterne aksjonert siden begynnelsen av mai.Både mens aksjonene pågår og under de forhandlingene som må komme, kan det være nyttig å reflektere over hva som står på spill. Nå som på Goethes tid gjelder det samme: Den nasjonale litteraturen og kulturen suger ikke næring av eget bryst. Uten oversettere og oversettelser dør den.