BYGGER "LAKSESLOTT". Typisk er utviklingen i Namsen, hvor den ene grunneier etter den andre står frem og selger til høystbydende. Kjøperne bygger seg nye "lakseslott" med tilliggende herligheter. Den samme utviklingen ser man tydelige spor av i andre vassdrag som Orkla og Gaula.Flere kan sikkert nevnes. Fortsatt finnes strekninger hvor allmennheten har adgang til overkommelige priser, men jeg finner det riktig å rope et varsko.

Rike sikrer seg.

Det som skjer, er selvsagt legalt og i tråd med samfunnsutviklingen for øvrig. Denne preges jo nettopp av at noen få, men stadig flere, har rikelig med penger som blant annet brukes til kjøp av luksuriøse fritidsboliger, båter og biler. Men altså også til å sikre seg eksklusive rettigheter til fiske og jakt, der laks og rype synes å gi høyest status. Tendensen til et stadig mer ekskluderende laksefiske er således i pakt med tidsånden og et symptom på et mer generelt fenomen.

Nye inntektskilder.

Grunneiere med lakserettigheter kan ikke bebreides. I årevis er de av landbruksmyndigheter og politikere tutet ørene fulle om betydningen av omstillinger og av å finne nye inntektskilder i gårdsdriften. Bakgrunnen er at de generelle rammebetingelser for det tradisjonelle landbruket er blitt dårligere, og utsiktene fremover er heller ikke så lyse. Derfor er rettighetshaverne i sin fulle rett og gjør hva myndighetene forventer, når de lar markeds-mekanismen råde ved utleie av fiske- og jaktrettigheter.

Grunn til uro.

Vi står altså overfor en utvikling som er legal og følger en generell tendens i samfunnet, samtidig som den i en viss forstand er i samsvar med sektorpolitiske mål. Er det da grunn til uro?Ja, det er det. Allmennhetens adgang til fiske, også laksefiske, har en lang tradisjon her i landet. Men hvorfor er det viktig å sikre at vanlige folk får adgang til laksefiske? Noen vil kanskje nøye seg med å si at det er i samsvar med vår egalitære tankegang og sosialdemokratiske tradisjoner. For meg er dette en tilstrekkelig begrunnelse. Men det er neppe et tilfredsstillende svar i en individualistisk, markedsorientert samtid med klare elitistiske trekk, iallfall på privatøkonomiens område. Det er nok å nevne massemedienes dyrking av milliardærene våre - "han er god for . . ."-reportasjene.

Glede og naturopplevelse.

Andre vil peke på betydningen av at flest mulig mennesker, ikke minst unge, får ta del i den glede og naturopplevelse som laksefisket gir. Dessuten skal det være sunt med friluftsliv. Argumentet er ikke uten gyldighet, men har etter mitt syn en begrenset rekkevidde. Om laksefisket skulle bli reservert noen få, ville det være tilbake mange muligheter for fiske og friluftsliv i vårt langstrakte land, med utallige arter fisk i sjø og ferskvann.Og det helsebringende spesielt med laksefiske kan vel diskuteres: En til dels sterkt kommersialisert, utstyrshysterisk aktivitet som har satt mange samliv og ekteskap på store prøver. Den siden behøver jeg ikke å utdype her.

Vern av laksestammene.

Den viktigste begrunnelse for å sikre allmennhetens tilgang til laksefiske ligger etter min mening på en annen kant. Norsk forvaltning av den ville laksen har tradisjonelt vært karakterisert ved et sterkt offentlig engasjement. Vi har en lakselovgivning som gir myndighetene ganske vide fullmakter til direkte vern av laksestammene. Og fullmaktene har vært benyttet til viktige tiltak som nesten totalforbud mot fastredskaper i vassdrag (1978), forbud mot drivgarn i sjøen (1989) og en lang rekke reguleringer av fisketider og redskapsbruk, som har bidratt til å styrke bestandene i en kritisk tid for villaksen. Det offentlige har også ved årlige bevilgninger til storstilte kalkingsprosjekter sørget for at laksen er kommet tilbake - i store mengder - til forsurede og livløse sørlandselver. Kampen mot den meget farlige gyrotrusselen føres også i offentlig regi, og her står vi nå foran et gjennombrudd.

Svekker interesse for vern.

Men staten har hittil ikke blandet seg inn i prisdannelsen og markedsutviklingen innenfor laksefisket. Den virkelig store faren er at utviklingen med utestengning av allmennheten over stadig større elvestrekninger på lengre sikt vil svekke den politiske interessen for et omfattende vern av villaksen. Hvis vi ender med at bare noen få og meget rike mennesker har adgang til de beste lakseelvene her i landet, er det neppe noen stor politisk gevinst å hente for politikere som engasjerer seg i villaksens problematiske situasjon.

Styrke og dilemma.

Det er jo ikke artsvernet i seg selv som får politikere til å engasjere seg. Den store salamanderen og elveniøyen er fra et rent biologisk synspunkt mer truet enn villaksen. Politikerne interesserer seg primært for saker som vekker gjenklang hos de mange. Her ligger demokratiets styrke og dets dilemma.Resultatet kan følgelig bli at offentlige myndigheter gradvis melder seg ut av laksevernarbeidet. I så fall kan vi stå overfor den største trussel mot villaksen noensinne.

Yrkesfiskere kjøpt ut.

Noen vil antagelig være uenige og mene at private interesser er bedre egnet til dette vernearbeidet enn staten. Den kjente islandske lakseforkjemperen og forretningsmannen Ossi Vigfusson synes å være av en slik oppfatning. Og han er brukt som rådgiver av elveeiere i Sør-Trøndelag som inntil videre har løst ut kilenotfisket i Trondheimsfjorden ved å betale fiskerne flere millioner kroner. Resultatet er blitt som ventet: til dels kraftige prisøkninger og smalere adgang for allmennheten - ikke minst i Orkla. Resultatet er blitt flere gytelaks i elvene til glede for færre og mer velstående fiskere. Helt i pakt med den islandske tradisjon, som er fjernt fra den norske. Og dessuten: Hvor flyktig vil ikke et slikt privatisert vernearbeid være? I økonomiske motgangstider kan det bli tungt selv for milliardærer å satse på for eksempel gyroforskning og -bekjempelse, store kalkingsprosjekter, oppkjøp av sjøfiskerettigheter osv.

Trenger engasjerte fiskere.

Vi trenger altså en offensiv offentlig lakseforvaltning. Da trenger vi også mange engasjerte laksefiskere, slik at villaksen fortsatt har politisk oppmerksomhet. Og med allmennhetens tilgang opprettholdes rettighetshavernes inntekter i bygdene langs laksevassdragene.Infrastrukturen i form av campingplasser, overnattingsopplegg, forretninger, spisesteder m.m. har mange steder gjort seg avhengig av sommerens tilsig av laksefiskere - ikke minst fra utlandet.

Frivillige ordninger best.

Men grunneiere må tjene penger på sine lakserettigheter. Hva er så løsningen? Det beste er frivillige ordninger - initiert av elveeierlagene og grunneierorganisasjonene - Norske Lakseelver og Norges Bondelag. Det kunne for eksempel være en idé å la markedsmekanismene råde fire døgn pr. uke, mens de tre øvrige ble satt av til kortsalg til overkommelige priser. Men her kan mange løsninger være aktuelle. Poenget er at all eksklusiv utleie bør balanseres opp med tilgang for allmennheten gjennom hele sesongen. Slike ordninger er velkjente fra for eksempel Alta og Moelva i Nord-Trøndelag. Tvang bør være en siste utvei.

Hva gjør Jeger- og fiskerforbundet?

Det viktigste for meg i denne omgang har vært å peke på en uheldig utvikling, som i høy grad burde interessere allmennhetens viktigste talsmann: Norges Jeger- og fiskerforbund? Gjør forbundet noe med den urovekkende utvikling jeg har skissert?Viktige politiske miljøer kunne ha nytte av en orientering om den.