BARE 45 LAND. Etter fem års forhandlinger kunne FN i slutten av august presentere et forslag til konvensjon om rettighetene til verdens 650 millioner funksjonshemmede. Den ventes å bli vedtatt av generalforsamlingen med det første. Bare 45 av FNs 192 medlemsland har nå lovgivning som beskytter deres rettigheter.Det er 13 år siden generalforsamlingen vedtok anbefalte standardregler for mennesker med funksjonshemning. Dessverre kan vi neppe vente oss altfor meget av den kommende konvensjonen heller {mdash} i første omgang. Men den er et lite skritt på veien. Den betyr nemlig at funksjonshemmede er i ferd med å bli sett.Den mest effektive form for diskriminering er resultatet av naiv blindhet. Man merker liksom ikke dem det angår. De tilhører ikke vår verden. Godseierne i det gamle Russland spilte sine livegne bort i kort. Når gevinst og tap skulle fordeles, ble bondefamilier skilt: Barn og mødre ble hylende ført vekk i hver sin retning, uten at eierne tok hensyn til skrikene.

Ikke-eksisterende.

Den samme form for usynliggjøring bidro til å opprettholde negerslaveriet i Amerika, som forøvrig ble opphevet ett år etter livegenskapet i Russland. Tilsvarende er liksom funksjonshemmede ikke-eksisterende som mennesker med rettigheter i vårt samfunn. Annerledes kan man ikke forstå det faktum at 94 prosent av 2400 bussholdeplasser Norges Handikapforbund har sjekket, er utilgjengelige for bevegelseshemmede, eller Regjeringens klossete forsøk på å endre avtalen om inkluderende arbeidsliv. De funksjonshemmede skulle sikres gjennom en form for veldedighet - ikke anerkjennes som mennesker med like rettigheter som alle andre.Menneske er ikke noe man blir på egen hånd. Det er de andre som gjennom sin anerkjennelse av meg, bekrefter meg som et vesen på like fot, med verdighet og rettigheter. Hvordan blir man så et menneske? For de russiske livegnes og de amerikanske slavenes vedkommende skjedde det blant annet gjennom skjønnlitteraturen. Ivan Turgenjevs "En jegers dagbok" og Harriet Beecher Stowes "Onkel Toms hytte" bidro begge til at livegne og slaver ble sett som mennesker, ikke produksjonsmidler.

Menneske, ikke funksjonshemning.

I år er det kommet en bok på norsk som likeledes lar leseren få blikk for mennesker med fysisk og sosial funksjonshemning: Thorvald Steens "Vekten av snøkrystaller". Jeg-personen får vite at han lider av en uhelbredelig muskelsykdom, der utgangen bare er én. Hva vil de andre si når de merker hans handicap? Kan han overhodet vente at noen behandler ham som et menneske, og ikke bare som en funksjonshemning? Samtidig skildres morens langsomme psykiske sammenbrudd - og derved situasjonen for pårørende til psykisk syke mennesker, personifisert i guttens far. Hans gjennomgripende redsel handler om hva "folk", de andre, naboene vil si. Det er vi som ser, som utgjør trusselen mot dem begge.Steen er langt fra den første som behandler dette temaet skjønnlitterært, og helt sikkert ikke den siste. For hver gang er det imidlertid å håpe at "de normales" øyne blir litt mer åpne, slik at rettighetene til "de andre" blir like selvfølgelige som våre. Da blir det helt naturlig for arkitekter og ingeniører å lage bygninger, holdeplasser og stasjoner universelt tilgjengelige.Da kan også FNs traktat få virkelig betydning.