STATUS QUO. Lite har skjedd i debatten rundt tvangsekteskap og arrangerte ekteskap det siste tiåret. Til tross for nye og yngre stemmer fra innvandrermiljøene, er resultatet skuffende. Selv de evner ikke å se det prinsipielle i debatten og fortrenger problemstillingen. Ukens TV-opptredener på NRK og TV 2 bekrefter dette. Som tidligere freser representantene. Det gjøres forsøk på å tåkelegge temaet enda en gang. Forsøkene skjer med ord som "kanskje", "mulig", "ikke hørt om", "ikke så stort", "vet ikke" og "veldig komplekst". Det slående er at ingen erkjenner problemet. I mellomtiden fylles krisesentrene med innvandrerungdom - jenter som presses hardt for å leve et "riktig" liv og gifte seg etter foreldrenes ønske.I et forsøk på å redde mennene kom Zahid Mukthar med følgende utspill i NRK Standpunkt: "Ja, men mor utøver også stor press overfor barnet. Ikke bare far". Om det er mor, far, bror, fetter eller nabo er revnende likegyldig. Faktum er at skaden skjer når ingen har mot til å stå opp. Mukthar mener også at innvandrerkvinnene må lære å forstå sine rettigheter i Norge, bli bedre i norsk og kreve sin rett. Er det nok å kjenne sine rettigheter i det norske samfunnet, når hun blir utstøtt fra familie og miljøet?

Motstridende forventninger.

Mange pakistanske familier lever på randen av schizofreni - barn med foreldre, seg selv og forventningene til norske omgivelser. Foreldre med slektningene i Pakistan, seg selv og andre norsk-pakistanere.Presset fra familien i Pakistan er tøft, men håndterbart. Det er tross alt stor avstand til dem. Enkelte kollektive holdninger i det norsk-pakistanske miljøet dreper. Syrlige og falske tunger kan lobotomere alle foreldre til å tenke på deres renommé fremfor barnas beste. Med liten kontakt med det vestlige tankesettet er angsten stor for å bli utstøtt fra miljøet. I frykt for rykter og baksnakking blir foreldrenes press på barna enda større. De fleste finner en vei ut av dette spenningshelvete, men mange bukker under.

Ta problemet på alvor.

Den trippeldrapssiktede blir ikke alene hvis ikke norsk-pakistanere tar dette problemet på alvor. Antallet unge norsk-pakistanere som lider av psykiske problemer har økt - og vil fortsette å øke i tiden fremover. Dette gjelder gutter som jenter. Problemet er mye større enn det både politikere og norsk-pakistanere er villige til å innrømme.Norsk-pakistanere må slutte å ødelegge for seg selv. Den yngre generasjon gir håp om endring for fremtiden. Vi lever ikke på landsbygden i Punjab lenger. For at de skal lykkes, kreves det at noen stiller opp og gir dem ansvar.La oss ikke svikte dem. Ungdommen trenger ikke Afshan Rafiqs konfliktmegler-institusjon bestående av middelmådige førstegenerasjons norsk-pakistanere som ungdommen ikke kan assosiere seg med. De trenger andre likesinnede "brødre og søstre" med et liberalt syn - mennesker som er villige til å vende stener uten å bli møtt med tabuer. Slike egenskaper må dyrkes frem uten skjult agenda og politisk vinning. Jeg utfordrer norsk-pakistanerne til å lage en tenketank for et liberalt livssyn - et åpent forum der alle kan delta og bidra med sitt syn. Der individet forteller sin historie og deler sine tanker. Kanskje norsk-pakistanske foreldre snart oppdager at de ikke er alene med sine problemer. Et slikt forum kan jeg tenke meg å bli medlem av - om jeg ikke dør før den tid.