IKKE SOM JEG TRODDE. Jeg husker nøyaktig det øyeblikket da jeg innså at jøder ikke var de jeg trodde de var. For ca. 30 år siden så jeg en TV-reklame for flyselskapet El-Al - en pastisj av filmklipp, hver på noen få sekunder. Der var ortodokse jøder med krøller som ba foran Klagemuren, badende skjønnheter som paraderte foran dommere, folk som satt på en kafé som så mer parisisk ut enn Paris. Ingen av bildene stemte overens med den klassiske forestillingen i hodet mitt.

Ganske lik alle andre.

Til slutt gikk det opp for meg: Jøder var ikke bare de engstelige russiske innvandrerne i min mors familie, de frisinnede intellektuelle på New Yorks Upper West Side, huseierne som det ble sagt utnyttet fattigfolk i Harlem.Dersom bildene i reklamen var autentiske, var jøder ganske lik alle andre - ikke nødvendigvis edle eller djevelske, ikke venstre- eller høyreorienterte. Mitt "folk" hadde i det hele tatt ingen spesielle karaktertrekk.

Utfordrer stereotypiene.

Jeg ser det slik at den israelske stats eksistens tillot andre diasporajøder å utforske sine spesielle identiteter, uten å føle at de måtte passe inn i en eller annen av stereotypene av jøder, slik de var "antatt" å være.Selv om mange jøder utfordret disse stereotypene før opprettelsen av Israel, var det et mer risikabelt spill da. Nå for tiden synes det meg umulig å skjelne en jødisk "identitet" - i hvert fall blant amerikanske jøder - i den forstand at et lands innbyggere skulle ha felles kulturelle trekk. Selv om en israelsk identitet godt kan eksistere.

Vanskelig å rettferdiggjøre.

I årene etter at jeg så den nevnte El-Al-reklamen, utviklet selve staten Israel seg - ikke overraskende - på samme måte som sine naboer. Som dem var Israel det døende britiske imperiets konstruksjon. Men staten ville ha tatt form tidligere hvis det ikke var for en fanatisk antisemittisme.Israel ble til et ømskinnet, aggressivt og konservativt land, parat til å krangle om hver tomme med land.De fleste sindige Midtøsten-observatører vil finne det vanskelig å rettferdiggjøre den israelske regjerings og militæres grufulle behandling av palestinske flyktninger, så vel som USAs manipulerende støtte.Men jeg tror at de også ville finne det svært vanskelig å betrakte Hizbollah og Hamas som idealistiske revolusjonære bevegelser - eller ignorere de oljerike araberstatenes forsømmelse av sine fattigere brødre og søstre.

Dyp innvirkning på jøder.

Selv om den samme situasjonen mer eller mindre har eksistert i flere tiår, har den israelsk-libanesiske krisen i sommer brakt nye faktorer på bane. De gjelder både verdensopinionen og utsiktene for Israels overlevelse. Jeg tror alt dette har hatt dyp innvirkning på amerikanske og andre ikke-israelske jøder.For å si det uten omsvøp: Dette er første gang diasporajøder ser faren for at den israelske stat kan bli utslettet. Ikke bare på grunn av iranske raketters forbedrede rekkevidde og Hizbollah-soldatenes økte profesjonalitet, men fordi det er tydelig at populistiske bevegelser ikke lar seg avskrekke av hverken overlegen militær slagkraft eller teknologi. Det har jo USA og dets "koalisjon" smertelig erfart i Afghanistan-Irak-fiaskoen.Med Iran og Syria bak Hizbollah er trusselen om at Israel kan bli utslettet virkelig - om enn ikke umiddelbar.

En moralsk grenselinje.

Omslaget i verdensopinionens intellektuelle kretser foruroliger i like høy grad diasporajødene. Det som bekymrer, er ikke forslaget om at Israel gir Vestbredden eller Golanhøydene tilbake til de rettmessige "eierne" - det er nødvendig og har lenge vært påkrevd - men det underforståtte at Israel har krysset en slags moralsk grenselinje og nå må ... ja, hva nå?Må staten Israel disiplineres? Oppløses? Omskoleres til å bli mer fredselskende og samarbeidsvillig? Eller omdannes fra et teokrati til en multietnisk, multireligiøs stat der sionismen viskes ut i en mer moderne økumeni?Selv om noen av disse alternativene er forlokkende, er mulighetene for at de settes ut i livet meget små. Og de innebærer på et visst plan mye mer enn kritikk av Israels handlinger. For meg innebærer de å gi avkall på den israelske stat.

Vidunderlig fiksjon.

Under den moralsk forargede tonen og en uuttalt antiamerikanisme, eksisterer det en slags sentimental dobbeltmoral, en omvendt rasisme, en uinnfridd forventning om at israelere og jøder i alminnelighet, på grunn av de vanskelighetene de har møtt, burde være edlere, mer tolerante, hyggeligereenn andre. Det er en vidunderlig fiksjon at lidelse foredler mennesket. Hele Israels historie beviser at det er feil.Hva landets korte, stridbare liv forteller oss, er at det ikke har noen intensjon om å være det "utvalgte folks" hjemland: Tvert imot - dets regjering opptrer like rått og bryskt som regjeringene i nabolandene.

Desperasjon og isolasjon.

Å være "det utvalgte folk" er en klisjé som få israelere og diasporajøder nå for tiden vil ta alvorlig. Forestillingen har, som alle slike klisjeer, sin opprinnelse i en følelse av desperasjon og isolasjon. Og den ender i at de som tror på den, blir holdt ansvarlig for en uoppnåelig fullkommenhetsstandard.Det kan være tilfredsstillende å tro at man er bedre enn andre. Ta for eksempel den skandinaviske stoltheten over å være mer "fredselskende" enn resten av verden. Men det er å låse seg fast til en stereotyp som er like grandios som den er feilaktig.

Fred etter konflikt.

Selv om det er langt vanskeligere å betrakte den israelsk-arabiske krisen som en politisk og diplomatisk sak enn som et moralsk problem, er tilfellet at det er nærmere sannheten. Det vil åpenbart ta flere tiår å løse denne gåten, og delløsningene vil dreie seg om alt fra Palestinas og Libanons økonomiske utvikling til nærværet av FN-tropper, om enn ikke permanent.Det faktum at situasjonen i Nord-Irland har endt med fred etter tiår med konflikt er oppmuntrende, men ikke nødvendigvis sammenlignbart.

Må behandles realpolitisk.

For meg later det til at vesteuropeiske intellektuelle står overfor en avgjørende beslutning: Kan de oppgi gamle stereotyper om den jødiske "karakter" og betrakte Israel som et land i Midtøsten som er mye likere sine naboer i adferd enn det er Vest-Europa og USA? Israel må, som andre land, behandles realpolitisk - ikke retorisk.Og Israel må, som andre land - selvsagt inkludert den spirende palestinske staten - støttes i sin fortsatte eksistens.Oversatt av Unni Wenche Grønvold