Som ugress flest virker opsjonspakker kvelende på god avling. En opsjon er en rett, men ikke en plikt, til å kjøpe en aksje til fastsatt, i realiteten lav, kurs på et avtalt tidspunkt i fremtiden. Som instrument for å belønne dyktig ledelse er opsjoner ikke effektive. En leder med opsjoner er nemlig ikke i samme båt som eierne. Mens eierne skyter inn penger og tar risiko, har en leder med opsjoner liten nedside utover eventuell opsjonspremie. Lederen kan derfor trygt ta stor risiko for å få uttelling på opsjonene, mens eierne taper hvis det går galt. Hvis en leder skal være i samme båt som eierne, må lederen selv være eier, og kjøpe aksjer med egne penger.

Kortsiktig fokus.

I mange selskaper ser vi også at opsjonene styrer ledelsen i stedet for å motivere den. Ledere med lommene fulle av opsjoner blir fristet til å la utløpsdatoer og stilleperioder bestemme tidspunkt for offentliggjøring av nyheter. Dessuten kan lederfokuset bli endimensjonalt og kortsiktig. Opsjonsstyrte ledere fristes til å kutte kostnader i stedet for å ta langsiktige hensyn. Det kan jo hende langsiktige investeringer først får effekt etter at opsjonsperioden er utløpt. Da er det bare selskapet, og ikke lederen, som får glede av dem! På toppen av det hele er opsjonsverdien også styrt av kursutviklingen, som ikke bare reflekterer ledelsens dyktighet. Kursutviklingen er også avhengig av konjunkturer og tilfeldigheter.

Opsjonskamerater.

Det verste ved ugress er at det sprer seg. Styrer med medlemmer som selv har opsjonspakker har en tendens til å være rundhåndet med opsjoner videre. Ettersom norske toppledere ofte sitter i hverandres styrer, utvikler det seg en kultur for kameraderi. Dette svekker styrets viktige kontrollfunksjon, og vi får en lukket opsjonsoverklasse som hegner om egne privilegier. Slik vil vi ikke ha det i norsk næringsliv. De fleste toppledere jeg kjenner setter sin ære i å gjøre et solid stykke arbeid for fellesskapet de leder. De trenger ikke noen opsjonspakke for å gjøre en god jobb. Pakkene setter lederen i et mistenkelig lys, fordi egeninteressen kan gå foran selskapets interesser. Det er ingen tjent med. Aller minst lederen selv.