MAKRO-ØKONOMI. Mens priskomitéen hedret Edmund Phelps' bidrag til makroøkonomi, har han bidratt på mange områder, blant annet teorien om vekst og teknologiske endringer, optimal skattlegging og sosial rettferdighet.Phelps' viktigste observasjon i makroøkonomi var at forholdet mellom inflasjon og arbeidsløshet er påvirket av forventninger, og siden forventninger i seg selv er endogene - de endres over tid - vil også forholdet mellom arbeidsløshet og inflasjon gjøre det. Hvis en regjering forsøker å presse arbeidsløsheten for langt ned, vil inflasjonen øke, og det samme vil også inflasjonsforventningene.

Likevektsledighet.

Denne innsikten inneholder to mulige politiske slutninger. Noen politikere har ut fra Phelps' analyse trukket den konklusjon at arbeidsløsheten ikke kan gjøres permanent lavere uten et stadig voksende inflasjonsnivå. Derfor burde de pengepolitiske myndigheter ganske enkelt holde fokus på prisstabilitet ved å finne ut nivået på arbeidsløsheten hvor inflasjonen ikke øker. Dette er hva som blir kalt likevekts-
ledighet - "non-accelerating
inflation rate of unemployment" (NAIRU). Men likevektsledigheten er ikke uforanderlig. Det som ligger i dette, og som Phelps gjentatte ganger har fremhevet, er at regjeringer kan føre forskjellig politikk, spesielt strukturpolitikk, for å la økonomien virke med arbeidsløshet på et lavere nivå.Politikk som har fokus utelukkende på inflasjon, er på villspor av mange grunner.

Usikkerhet.

Rent praktisk er forholdet mellom arbeidsløshet og inflasjon høyst usikkert, selv når man tar hensyn til forventninger (som Phelps' arbeid insisterer på at vi gjør). Det er praktisk talt umulig å oppdage dette forholdet i innsamlet data bortsett fra i noen få isolerte perioder.Endringer i utdannelsesnivå, fagorganisering og produktivitet er del av forklaringen på denne usikkerheten. Men uansett grunn, står politikerne overfor betydelig usikkerhet om nivået på likevektsledigheten. Derfor står de fortsatt overfor en avveining mellom det på den ene side å presse arbeidsløsheten for langt ned og utløse en kortvarig prisoppgang, og på den annen side ikke å gjøre nok for å få ned ledigheten, noe som resulterer i en unødvendig sløsing med økonomiske ressurser.

Å være feilfri.

Hvordan man vurderer disse risikoene, er avhengig av kostnadene ved ikke å gjøre feil, noe som igjen er avhengig av andre egenskaper av forholdet mellom inflasjon og arbeidsløshet som Phelps' analyse ikke tar opp. Bevistyngden antyder at kostnadene i seg selv er svært lave ved ikke å gjøre feil ved å presse arbeidsløsheten for langt ned, i det minste for land som USA hvor forholdet omhyggelig er blitt studert. Ut fra et slikt synspunkt burde Federal Reserve (den amerikanske sentralbanken) aggressivt strebe etter lav arbeidsløshet inntil det er vist at inflasjonen stiger.

"Inflasjonshauker".

I kontrast til dette står "inflasjonshauker" som argumenterer for at inflasjonen må angripes i forkant. Mens de fleste sentralbanker er "inflasjonshauker", er denne innstillingen et spørsmål om religion, ikke økonomisk vitenskap. Det er simpelthen få eller ingen empiriske bevis på at inflasjon - på et lavt til moderat nivå som har forekommet i senere tiår - har noen vesentlig skadelig virkning på produksjon, sysselsetting, vekst eller inntektsfordeling.Heller ikke er det bevist at inflasjonen, dersom den øker svakt, ikke kan reduseres til forholdsvis lave kostnader. Dette kan sammenlignes med gevinstene i form av ekstra sysselsetting og vekst i en overdrevet ekspansiv økonomisk periode som førte til vekst i inflasjonen.I 1990-årene trodde Federal Reserve, og mange andre, at likevektsledigheten var rundt 6-6,2 prosent. På bakgrunn av endringer i økonomien fremholdt jeg, og staben som arbeidet sammen med meg i president Bill Clintons gruppe av økonomiske rådgivere, at likevektsledigheten var betydelig lavere. Vi hadde rett. Arbeidsløsheten falt til 3,8 prosent uten noen stigning i inflasjonen.

Stor gevinst.

Det betyr, slik den store økonom Arthur Okun argumenterer, at å redusere arbeidsløsheten med 2 prosent-
poeng vil øke produksjonen med 2-6 prosent, eller 0,5-1,5 billioner dollar i tilfelle USA. Selv for et rikt land er det mye penger. Det kunne brukes til å gi et stabilt grunnlag for USAs sosiale sikkerhetssystem de neste 75 til 100 årene. Det kunne til og med betale for en vesentlig del av kostnadene med en krig som den i Irak!Phelps' arbeid hjalp oss til å forstå hvor sammensatt forholdet er mellom inflasjon og arbeidsløshet, og den viktige rolle som forventninger kan spille i dette forholdet. Men det er et misbruk av denne analysen å trekke den slutning at ingenting kan gjøres med arbeidsløsheten, eller at de pengepolitiske myndigheter bør fokusere utelukkende på inflasjon.Dette synspunktet tilhører en skole av moderne makroøkonomer som tror det finnes rasjonelle forventninger og perfekt fungerende markeder. Med andre ord individer, som vanligvis antas å være identiske, og som fullt ut tar i bruk all tilgjengelig informasjon for å forutsi fremtiden i et miljø med perfekt konkurranse, ingen mangler i kapitalmarkedet og full forsikringsdekning for all risiko. Ikke bare er disse antagelsene absurde, det samme er konklusjonene: Det finnes ingen ufrivillig arbeidsløshet, markedet er fullstendig rasjonelt, og omfordeling har ingen virkelig betydning. Og da myndighetenes politikk ifølge denne skolen er virkningsløs, betyr den lite. Fordi markedet alltid er rasjonelt, er det ikke behov for inngripen fra myndighetene.

Handling.

Mer fordervelig er det når mange tilhengere av slike synspunkter, når de blir konfrontert med arbeidsløshetens virkelighet, hevder at den øker bare på grunn av rigide regler fastsatt av myndighetene og på grunn av fagforeninger. De hevder at i deres "ideelle" verden ville det ikke vært noen arbeidsløshet uten disse to forhold.I over tre tiår har Phelps vist at det er en alternativ tilnærming. Han har forsøkt å forstå hva vi kan gjøre for å få ned arbeidsløsheten og øke velferden for dem nederst ved bordet. Men han har også anstrengt seg for å forstå hva som gjør kapitalistiske økonomier dynamiske, hva som ligger bak entreprenørånden og hva som vi kan gjøre for å fremme dette ytterligere. Phelps' økonomi fortsetter å være handling, ikke resignasjon.
Joseph E. Stiglitz er professor i økonomi ved Columbia-universitetet i New York og nobelprisvinner i økonomi. Han var økonomisk rådgiver for president Bill Clinton og sjeføkonom
i Verdensbanken.
Copyright:
Project Syndicate, 2006. www.project-syndicate.org. Norsk enerett:
Aftenposten