FORENINGENS aktverdige tidsskrift praktiserer en redaksjonell etikk som ville ha nedkalt meget alvorlige sanksjoner dersom en avis hadde opptrådt på tilsvarende vis, og den ville med dunder og brak ha blitt felt i Pressens Faglige Utvalg - PFU. Mine opplevelser er bagatellmessige sammenlignet med Hustads, men de vitner om det samme: Litt for mange overbelastede og klønete tommelfingre forsøker stadig å tette hullene i en demning med mye råttent vann bak seg. Før det rakner og raser, kunne det kanskje være mulig å samles om den oppfatning at Den norske lægeforening og dets tidsskrift ikke er tjent med å oppføre seg slik at redaksjonen knapt nok rekker Norsk Redaktørforenings etiske praktikanter til lårhalsen - neppe et tegn på vellykket kvalitetssikring.Jeg skal gi kortversjonen av de morsomheter jeg har opplevd. For seks år siden skrev jeg boken "Og så må du ikke stille spørsmål", et sitat fra en medisinsk professor som mente at hans oppfatninger var udiskutable. Den ble anmeldt i Tidsskriftet. Det skjedde under overskriften "Hegges hevn". Det var ingen drøftelse av de etiske og medisinsk-faglige sider ved den historie som fortelles - om et begrenset miljø, i alle ordets betydninger. Det var et miljø gjennomsyret av et grovt feilaktig syn på stoffskiftesykdommers egenart, utbredelse og farlighetsgrad, og om noen av denne livsfarlige oppfatningens konsekvenser.

Uforsvarlig lavt nivå.

Tre måneder etter at boken kom, besluttet en ad hoc-gruppe i Den norske lægeforenings regi, på et møte under ledelse av professor dr.med. Per Hjortdahl, at opplysningsnivået angående disse sykdommer var uforsvarlig lavt, og at Tidsskriftet skulle brukes til en opplysningskampanje. Det må ha vært gåtefullt for dem som hadde lest anmeldelsen. Jeg hadde da hevdet dette gjennom 15 år og støtt på mange svært kreative, men ikke spesielt redelige, motparter fra daværende helsedirektør Torbjørn Mork og nedover.Nå har mine forbindelser med det medisinske miljø i Norge vært betydelig bedre enn de fleste tror, og jeg ble invitert til å skrive en artikkel for Tidsskriftets jubileumsutgave i 2005, ved en større merkedag. Jeg skrev, og fikk beskjed om at manuskriptet måtte endres. Jeg måtte ikke nevne noe om stoffskiftesykdommer.

Om løst og fast, men. . .

Det var en prosaisk omskrivning av Peer Gynts berømte ord: "Nei, nu skal vi sammen snakke/ men bare om løst og fast/ og glemme det vrange og skakke/ og alt som er sårt og hvasst."Enhver redaksjon er suveren i sine avgjørelser, så jeg sa at det var greit, men at jeg da ikke hadde noen interesse av å delta. Jeg avsto også fra høytideligheten i Universitetets aula - og jeg er trygg på at den ble enda mer vellykket for både foreningen og meg ved at jeg brukte dagen på andre steder.

"Bukkeritt" i grøften.

Det Jon Hustad har vært utsatt for, er noe helt annet. En publikasjon som passer på å holde så lav takhøyde, som skjeller ut en bok på lederplass, som tross dette unnlater å anmelde den, og som somler utilgivelig både med å trykke innlegg fra en debattant, og som dessuten omhyggelig og svært oppfinnsomt favoriserer debattantens motstandere, opptrer så hjelpeløst at det bare er et tidsspørsmål når bukkerittet ender i grøften. Prognosen er så mye sikrere siden denne adferd synes å være ledd i et forstenet, mangeårig mønster.