Det demokratiske problemet. I Aftenpostens kronikk 11. juni og deretter 22. juni skriver Magne Flemmen om den økonomiske overklassen i Norge. Han konstaterer at denne relativt lille gruppen har økt sin andel av landets samlede inntekter de siste årene og at den stort sett består av folk som er født inn i den. Dette mener Flemmen er et demokratisk problem fordi for mye makt og formue blir samlet på for få hender.

Den økonomiske overklassen.

Ifølge Flemmens egen definisjon utgjør den økonomiske overklasse i overkant av 11 000 personer. De fleste av disse har arvet sin formue, og gruppen har som helhet økt sin relative andel av landets inntekter de siste årene.At landets mest formuende personer er blitt betraktelig rikere i løpet av de siste årene, bør ikke være noen overraskelse. I denne perioden har verdien på børsnoterte selskaper i Norge firedoblet seg, og etter som de rike har det meste av sin formue i aksjer er det ikke spesielt rart at de er blitt relativt mye rikere enn mindre formuende mennesker som har en mindre andel av sin formue i aksjer.Formuer bygges ofte opp over generasjoner ved at hver generasjon sparer mer enn den bruker slik at familiearven stadig blir større. En beskjeden avkastning på fem prosent vil firedoble en formue i løpet av tredve år. Sparingen trenger med andre ord ikke å være ekstrem for å sikre at en arvet formue vokser og går videre til tre barn på en slik måte at hvert barn arver mer enn foreldrene i sin tid gjorde, og da burde det ikke komme som en overraskelse at arv utgjør en stor del av den økonomiske overklassens totale formue.

Intern rekruttering.

Ifølge Flemmen er det bekymringsfullt at det ikke rekrutteres mer fra lavere klasser inn i den økonomiske overklassen, men når han selv påpeker at formuer har en tendens til å gå i arv, er det vanskelig å forstå hvordan han forestiller seg at en rekruttering fra lavere klasser skal foregå. Arv er jo nettopp noe som tilfaller ens nærmeste og er dermed pr. definisjon noe som holdes innenfor én og samme klasse.At det er storeierne som ofte sitter i toppstillingene i norske bedrifter, er ikke mer merkelig enn at eierne ønsker å ha kontroll med det som eies. Hvis Flemmen mener at dette er et demokratisk problem, så må det bety at Flemmen ønsker å redusere eierens rett til å kontrollere sine eiendommer. Men hvordan i så tilfelle skal dette gjøres uten å begrense eiendomsretten som sammen med ytringsfriheten danner selve grunnlaget i vårt demokrati?Et alternativ til å begrense eiendomsretten vil være å øke formuesskatt og arveavgift slik at de aller rikeste blir beskattet så mye at de ikke makter å øke sin formue mer enn det som er gjennomsnittlig avkastning på oppsparte midler. Problemet med en slik løsning er at det vil frata de rike deres incentiv til å investere i nyskapning med den konsekvens at det blir færre arbeidsplasser og mer fattigdom blant folk flest.

Den virkelige faren.

Flemmen har studert en statistikk om formue og arv og funnet en demokratisk utfordring i at store formuer har hatt gode kår i Norge de siste årene. Hans konklusjon etter å ha lest seg frem til at formuer vokser i perioder med økonomisk vekst, og har en tendens til å gå i arv fra generasjon til generasjon, er at "en liten gruppe rikfolk kan begrense friheten til folkevalgte politikere".At Flemmen har empirisk dekning for sin konklusjon, stiller jeg meg tvilende til, men like fullt er det mulig at mange deler hans syn og velger å gjøre noe med denne påståtte trusselen mot vårt demokrati. Faren da er at løsningen på dette ikke eksisterende problemet blir å begrense eiendomsretten og øke både formuesskatten og arveavgiften, med den konsekvens at privat initiativ blir begrenset, nyskapning blir redusert, arbeidsledigheten øker og fattigdommen vokser.At det finnes familier som har spareprosjekter som går over generasjoner, er ikke et demokratisk problem, men et gode for samfunnet.