PROVOSERT ABORT avslutter et uønsket svangerskap. Uønskede svangerskap oppstår etter sex man angrer på. Om svangerskapet ikke avbrytes, fødes et barn.

Det er så enkelt, og så forferdelig vanskelig. Knapt noe berører menneskesinnet mer enn denne blandingen av sex på avveie og barn som ikke er ønsket.

Først må man innrømme for seg selv at man har tapt kontrollen. Det kan være vanskelig nok. Dernest må man som uønsket gravid ta en avgjørelse som er uavvendelig, uansett hva man velger. Å bære frem det nye livet, eller å avslutte det.

For det er snakk om et liv. Ikke levedyktig ennå, men et liv likevel.

De fleste norske kvinner er vant til å ha så stor selvbestemmelse over sin kropp og sin reproduksjon at selv et ønsket og villet svangerskap kan føles som et sjokk. Å gi seg hen til biologien er ikke enkelt.

I Morgenbladets debattserie om abort nå i sommer har professor Willy Pedersen minnet om sitt anslag som sier at 35 prosent av norske kvinner har tatt abort. Det gir loven oss rett til.

Legitime drap.

For 30 år siden var det bare de mest innbitte abortmotstanderne som brukte ord som fosterdrap om provosert abort. I dag bruker også mange filosofer ordet «drap». En viktig forskjell på før og nå er at de som nå bruker dette ordet, ikke nødvendigvis ønsker å frata kvinnen eller samfunnet retten til å utføre handlingen.

–Spørsmålet er om det er et legitimt drap, sier filosof og medisinsk etiker Lars Johan Materstvedt. Han mener vi må kunne tåle å leve med handlinger som er etisk vanskelig å forsvare, så lenge vi tenker grundig over hva vi gjør, og ikke løper fra ansvaret. For Materstvedt er provosert abort et etisk problem vi ikke har funnet noen løsning på. Han kaller abortloven en politisk håndtering av et moralsk uløselig problem. Et minste felles multiplum, og det beste vi kan få til.

Prinsipp og virkelighet.

Det er lett å være enig med ham. For enhver diskusjon om abort bør foregå på to adskilte arenaer. Én der vi kan diskutere moral og etikk og filosofi. Og én pragmatisk: Hvordan skal vi håndtere situasjonen her og nå?

Før kunne uønsket svangerskap bety strikkepinner hos «kloke koner». Det er ikke mer enn 40 år siden norske kvinner døde av skader de fikk hos slike koner. I andre deler av verden dør de fremdeles, av samme grunn.

I dag sørger nødprevensjon som angrepillen for at samleier som kommer brått på, ofte ikke fører til annet enn nettopp litt anger.

Ingen forskjell.

Men diskusjonen om drap eller ikke drap har lite å gjøre med loven om selvbestemt abort. Like mange svangerskap ble avsluttet ved provosert abort for 30 år siden som i dag. Den gangen var det legene som tok avgjørelsen for kvinnen.

Var selve gjerningen mer etisk forsvarlig av den grunn? De samme legene dømte også kvinner til å bli mødre mot sin vilje, og barn til å bli født som uønskede.

Samtidig kunne en kvinne som fikk «ja» kanskje lettere legge fra seg skyldfølelsen. Legene mente jo det var i orden.

Fosterfordrivelse skjer i alle land, uansett lovgivning. Det tryggeste er å la dem være selvbestemte. Derfor ønsker det store flertall å hegne om den 30 år gamle loven, og svært få vil endre den.

Smertefullt liv.

I Norge kommer 80 prosent av alle kvinner seg gjennom en provosert abort uten langvarige plager. Men 20 prosent sliter lenge, med depresjon og kanskje med rus.

Derfor er det på tide med en offentlig samtale om provosert abort. Som den Morgenbladet er i gang med. Mye av æren for den diskusjonen tilfaller lege og forfatter Marianne Mjaaland. I juni ga hun ut boken «13.uke». Den er ingen litterær prestasjon, men viser at Mjaaland har stor vilje til å snakke om det som er smertefullt.

For det er mulig å ha betenkeligheter ved abort, men likevel være tilhenger av dagens lov. Kanskje det handler om at livet ikke kan leves uten smerte. Og at vi må ta konsekvensene av våre handlinger.

Gjentatte aborter.

Få har sett flere aborterende kvinner enn professor i fødselshjelp og kvinnesykdommer Britt-Ingjerd Nesheim, som i mange år var avdelingsoverlege ved Ullevål universitetssykehus. Nesheim sier at hun knapt har møtt noen som har brukt abort som prevensjon. Noen kvinner tar abort flere ganger. Det mener Nesheim kan være symptom på at disse kvinnene kan ha problemer med å bruke prevensjon, vanskeligheter med å forholde seg til sin egen seksualitet, eller at de sliter med andre psykiske problemer.

Norske tenåringsjenter blir sjelden gravide. Men av dem som blir det, velger vel halvparten abort.

Nektes pleie.

Siden 1978 har det vært vanskelig å diskutere de mørke sidene ved abort. Det skyldes to ting. På den ene siden har lovens tilhengere følt stort behov for å slå ring om den, etter flere tiår med kamp. På den ene siden har Ludvig Nessa og Børre Knudsen fortsatt å agitere med sine blodige dukker. Støttet av blant andre den katolske pateren Kjell Arild Pollestad, som sammenlignet leger som utfører aborter med Hitlers SS-kommandanter.

Så sent som før stortingsvalget i 2005 var abort en viktig sak for deler av befolkningen. Ved Stavanger Universitetssjukehus nektet jordmødre å dele ut piller som skal fremkalle abort. Ved St. Olavs sykehus i Trondheim nektet pleiere å pleie kvinner som ventet på å abortere.

Loven har gitt kvinnen alene retten til å avgjøre om hun skal føde eller ikke. Slik må det være, for i land der abort må utføres illegalt, er det kvinnen som dør.

Dydige kvinner.

Men mannen er nøyaktig like viktig for at et uønsket svangerskap har oppstått. Og de problematiske sidene ved en provosert abort ligger like tungt på ham. Hvorfor har ingen forsket på hvor mange menn som har medvirket til de provoserte abortene?

Årsaken er nok at kvinnerollen fremdeles handler om restriksjoner på seksualliv, og krav om å beholde kontrollen. En gravid som ønsker abort, har syndet mot begge påbudene. Dersom vi lærer å heve oss over kravet om dydighet, vil abort bli enklere å snakke om.