Oppsiktsvekkende tall.

Legg merke til disse tallene fra Irak, for de er ganske oppsiktsvekkende: På ett år har volden gått ned med minst 70 prosent. Samtidig er antall selvmordsaksjoner mer enn halvert. Og mest merkverdig av alt; antall angrep mot amerikanske soldater pr. dag er lavere enn på noe annet tidspunkt siden 2003. Det har med andre ord skjedd store forandringer i Irak. Men det meste av dette har gått oss hus forbi her i Norge. Krigen i Irak fortoner seg mer og mer som den bortkomne krigen, som ikke lenger diskuteres og kommenteres. En krig det ikke er en sjanse i havet til å gjøre seg opp en kvalifisert mening om, hvis man forholder seg til norske aviser og fjernsynssendinger.

Ikke overraskende.

Men tross forbedringer av situasjonen i Irak, er Irak-krigen stadig vekk en av samtidens ganske få epokedannende hendelser, med ringvirkninger til nesten alt som rører seg i global politikk. Særlig overraskende er mangelen på nyhetsdekning likevel ikke. Det er en kjent sak, fra internasjonal forskning, at utenriksmedier i små land ofte formidler verden i tråd med offisielle utenrikspolitiske prioriteringer, som for Norges del det siste året stort sett har dreid seg om 600 norske soldater i Afghanistan.

Første oppgave.

Poenget er at i ly av vårt eget nasjonale fokus på verden har den internasjonale debatten om Irak gjennomgått umiskjennelige forandringer. Jeg var selv i Washington i sommer for å snakke med kommende utenrikspolitiske rådgivere på McCains og Obamas side. Og i begge leirer står Irak-spørsmålet fortsatt helt sentralt. Irak regnes som den første avgjørende oppgaven enhver ny administrasjon i Washington må gi seg i kast med. Men spillet har endret seg. Fra å være et av Obamas absolutte trumfkort, og den viktigste enkeltårsaken til Obama-kampanjens himmelferd i amerikansk politikk, er Irak nå blitt McCains sterke kort.

Voldsnivået redusert.

Det er to viktige grunner til denne plutselige forandringen. Den ene er at voldsnivået i Irak er betydelig redusert. Den andre er at McCain har vært Washingtons mest aktive støttespiller for president Bushs kontroversielle Irak-politikk. Mot alle odds, og de flestes spådommer, har McCain og Bush vært iherdige talsmenn for at krigen i Irak kunne vinnes, og at det som derfor behøvdes var en økt, ikke redusert, okkupasjon av Irak. Denne strategien, "The Surge", mener et flertall av amerikanske velgere at er i ferd med å lykkes.

Høster fruktene?

Vi står overfor følgende forbausende utvikling: McCain slår politisk mynt på å ha stått last og brast med president Bush. Og sånn har det aldri vært tidligere i denne valgkampen. Spørsmålet er derfor: Er USA virkelig i ferd med å vinne krigen i Irak? Eller har vi kommet dithen at Bush, på tampen av sin presidentperiode, faktisk er i ferd med å høste fruktene av sin beryktede personlige overbevisning om å være på rett vei? Jeg tror svaret på dette er negativt. Situasjonen i Irak er blitt bedre, men USA har langt fra vunnet krigen. Den plutselige forbedringen i Irak det siste året skyldes ikke det amerikanske velgere blir fortalt av sine politiske ledere. Det er ikke "The Surge" - økningen i antall amerikanske soldater i Irak - som er hovedgrunnen til bedringene.

Bestukket sine fiender.

Forbedringen i Irak skyldes en ny militær taktikk som ingen av USAs to presidentkandidater våger å innrømme omfanget av, i frykt for å bli beskyldt for å være upatriotiske. Taktikken er at USA i realiteten har plassert store deler av den irakske opprørsbevegelsen på egen lønningsliste, og bestukket sine fiender til å redusere volden i Irak. Men dette opplegget er en uhyre risikofylt kjempegambling.

Tre fronter.

Saken er nemlig den at Irak fra og med vinteren for drøyt to år siden, i 2006, var åsted for en ekstremt blodig borgerkrig. Og denne krigen hadde tre fronter. På den ene siden sto den irakske regjeringen i Bagdad, som ledes av sjiamuslimske partier med sterke koblinger til Iran. På den motsatte siden sto den irakske nasjonale opprørsbevegelsen, som både sloss mot USA og regjeringen i Bagdad. Og midt imellom sto Al-Qaida og andre rene terrorgrupperinger som både sloss mot regjeringen, USA og Iraks nasjonale opprørsbevegelse. Kaoset var altså totalt, og situasjonen fullstendig ute av kontroll. Og aller mest kaotisk var det for amerikanerne som sloss i alle retninger. De sloss mot Al-Qaida. De sloss mot Iraks nasjonale opprørsbevegelse. Og på toppen av det hele prøvde USA å minske Irans innflytelse over en iraksk regjering som USA selv hadde ført til makten.

Konstruert maktbalanse.

Hva var så Washingtons tilsvar på dette? Jo, svaret ble som så ofte i militærhistorien: Å konstruere en intern maktbalanse mellom sine fiender. Og fremgangsmåten var enkel: USA tilbød store deler av den irakske opprørsbevegelsen økonomisk støtte og militært amnesti. Ved hjelp av en mengde ulike lokale sjeiker og klanledere ble opprørssoldater tilbudt mellom 300 og 600 dollar pr. måned. De som var villige til å ta imot disse pengene, kalles "Sønner av Irak". Disse er fortsatt bevæpnet, men får betaling for ikke å slåss mot amerikanerne, og blir beskyttet av USAs soldater.

Risikabel balansegang.

Dette er altså det faktiske bakteppet for den positive utviklingen i Irak. Bush har begitt seg inn på en uhyre risikabel balansegang. På den ene siden har han bygd opp en sjiadominert, Iran-orientert regjering med statsminister Nuri al-Maliki i spissen. På den andre siden gir USA makt og penger til en nasjonal opprørsbevegelse som ikke er i nærheten av å omfavne regjeringen i Bagdad. Med andre ord: USA sjonglerer med to deler av det irakske samfunnet. Og det store spørsmålet, som er tema nummer én både blant Obamas og McCains rådgivere, er hvordan man skal få sydd disse delene sammen - om det overhodet er mulig å dra Bush-administrasjonens store prosjekt i land? Eller som en av Washingtons mest sentrale Irak-rådgivere, Judith Yaphe, uttrykker det: "I Midtøsten kan man ikke kjøpe sine fiender. Man kan bare leie dem en stund."

Ikke fred.

Og så, en korrigering: I slutten av juli erklærte Aftenposten, med store bokstaver og over hele forsiden, at "Fred senker seg over Bagdad". Men slik er det altså dessverre ikke. I Irak er det fortsatt krig, og landet er stadig vekk arena for samtidens største storpolitiske gambling, selv om dette synes å gå norske nyhetsmedier hus forbi.