Vi glemmer ikke!

Jeg overlevde. Det er åtte år siden nå, Benjamin. Åtte år i dag siden den kvelden vi to løp for livet på Åsbråten. Det er så lenge siden, men for meg føles det likevel som i går. Jeg kjenner fortsatt hjertet mitt banke i brystkassen og hører deg rope i sjokk når de nådeløse og urettferdige stikkene treffer deg. Det var så brutalt.

Jeg vet det, for jeg var sammen med deg, bror. Jeg løp også, men jeg slapp billig unna. Jeg overlevde.

Hudfargens betydning.

Samtidig som jeg skriver, innsettes USAs nye president. Du ville likt dette Benjamin! Verdens mektigste mann har samme hudfarge som din. En hudfarge som har hindret mennesker så altfor lenge et verdig liv, hindret drømmer og muligheter.

Men nå kan folk drømme igjen. Alt føles mulig. Hudfarge er en sterk sak, men kanskje den vil ha mindre betydning fremover?

Rasisme dreper.

At du måtte miste livet på grunn av hudfargen din er så meningsløst. Og dessverre er du ikke den eneste. Rasisme setter ikke bare folk på plass, den kan også drepe.

Du sa engang at du var så glad for at du hadde et norsk navn, for da ble du ikke forhåndsdømt. Du ville at folk skulle dømmes etter deres karakter, ikke etter navn, hudfarge eller kultur. Den veien er fortsatt lang. Men når man heter Hussein og kan bli president i USA, bør man også kunne få jobb i Norge selv om man heter Ali.

Endringen.

Etter den vonde natten sa alle politikere, artister, og sånne som snakker hele tiden i mediene, at nå skulle det skje en endring! Det har nok skjedd mye positivt, kanskje mest fordi folk har blitt mer vant med å leve sammen, men utfordringene er der fortsatt. Utestengning fra arbeidslivet og boligmarkedet. Mobbing på skolen. Ydmykelser og vonde kallenavn.

Episoder som brenner seg fast. Jenter mister jobben når de velger å bruke hijab. En prest i Trøndelag, en dame på Grønland og en mann på Mortensrud ble slått ned på grunn av hudfarge. En somalier ble drept i Trondheim. En 16-årig asylsøker ble skutt på Hvalstad. Det er ikke over.

Barn skal ikke drepes.

Jeg har tenkt mye på deg når bildene fra Gaza har strømmet inn den siste tiden. Barn og unge som ikke har noe sted å flykte, som blir trengt inn i et hjørne og drept, bare fordi noen vil det. Det er selvsagt forskjell på et enkelt menneske som både overgriper og offer, og en hel stat og et helt folk. Men å drepe et barn er like urettferdig, umenneskelig og grusomt uansett.

De store fakkeltogene som vitner om at folk bryr seg. Lysene som tennes. Det minner også om de kalde dagene i 2001. 40000 gikk i fakkeltog for deg Benjamin. De kjente deg ikke. Men de brydde seg. Jeg lurer på om de bryr seg fortsatt?

Benjamins Minnefond.

Jeg husker at du sa du ville bli noe stort. Alle skulle kjenne navnet ditt. Det ble jo sånn, men ikke på den måten noen hadde tenkt. Navnet ditt står nå i skolebøker, på nettsider, det deles ut priser i ditt navn. Ikke fordi du gjorde noe stort, du løp bare ikke fort nok.

Et minnefond ble også opprettet i ditt navn. Organisasjoner, arbeidsplasser og enkeltpersoner har samlet inn penger til fondet. I løpet av disse årene har hundretusenvis av kroner blitt delt ut til prosjekter over hele landet. Prosjekter som skal få ungdom til å endre holdning, tenke fellesskap og hindre rasisme.

Endre holdninger.

Noen vil lage en konsert, andre et skoleopplegg. Det utgis bøker og musikk, noen samler ungdom til dans, andre til fotball, til dugnad og innsats for å endre holdninger.

Felles er at de vil ha et samfunn hvor man ikke trenger et norsk navn for å oppnå muligheter.

Bryr seg fortsatt.

Så folk bryr seg fortsatt, Benjamin. Ungdom bruker fritiden sin til å gjøre noe for andre. Voksne sprer gode holdninger og verdier videre. Det er godt å se at vi er på rett spor.

I disse dager samler elever fra den gamle skolen vår inn penger til minnefondet ditt. De kjente deg ikke fordi de var så unge den gangen vi gikk på skolen. Men de vil likevel være med å støtte arbeidet fondet gjør og skal gjøre i fremtiden. De bryr seg. Det rører meg.

Blitt et symbol.

Du har blitt et symbol, Benjamin. Ikke bare for elevene fra Holmlia skole. Navnet ditt symboliserer hvor meningsløs rasisme kan være og hvor urettferdig volden kan ramme. Det må vi leve med.

Benjamin Hermansen, 15 år, ble drept av nynazister. For oss som kjente deg er du så mye mer. Det skal vi bevare. I minnefondet som bærer ditt navn skal vi ikke minnes deg, men i ditt navn skal vi prøve å gjøre mangfoldet i samfunnet mer synlig og være med å hindre at rasisme får utvikle seg. Vi vil ganske enkelt ikke at flere blir ofre for rasisme.

Nå skal vi videre. Livet vårt. Arbeidet vårt. Samfunnet.

Jeg har fått en datter, bror. Hun skal vokse opp i en ny tid. Hennes muligheter skal ikke stenges fordi hun har en mørkere hudfarge enn flertallet, eller har et navn som er vanskelig å uttale. Sammen med andre barn i dette landet skal hun i fremtiden bli behandlet og vurdert etter hva hun kan. Det er lov å drømme nå.

Men ingenting vil skje uten handling. Derfor skal jeg fortsatt jobbe i minnefondet og derfor ber jeg også andre være med å gi plass til fargene, annerledesheten og de nye generasjonene som er på vei. Vi får det til en dag.

Jeg lover, bror.