Bekjempe al-Qaida. Tre ting preger den nye amerikanske strategien for Afghanistan og Pakistan. Målet er i klartekst å bekjempe al-Qaida. Økt fokus og press rettes mot Pakistan. Og militære bidrag går hånd i hånd med sivil innsats og bistand. Ambisjonen er eksplisitt tilbake til utgangspunktet: Å bekjempe «en trussel av høyeste internasjonale orden»– nekte al-Qaida fristed. Men adresserer strategien egentlig de utfordringene Afghanistan og Pakistan står overfor?

Den riktige krigen.

Fredag i forrige uke la president Barack Obama frem sin lenge varslede strategi for Afghanistan og Pakistan, eller AfPak som nå er begrepet i Washington. Arbeidet med strategien har tatt mange uker og prosessen har vært uvanlig inkluderende. Obama spilte tidlig i sin valgkamp på opposisjon til Irak-krigen og mente konsekvent at de amerikanske troppene burde trekkes ut. Afghanistan ble fremstilt som Den riktige krigen. Dette skulle bli Obamas viktigste utenrikspolitiske signatur.

Nå har han lagt frem konturene av denne. Det handler ikke lenger om ambisiøs stats- og nasjonsbygging, men et snevrere mål: Å bekjempe al-Qaida. Enklere å måle, lavere forventninger.

Vestens militære og sivile intervensjon i Afghanistan startet med et terrorangrep som kunne føres tilbake til Afghanistan. Å drive Taliban fra makten var et middel for å bekjempe al-Qaida. I dag er det lett å være etterpåklok, men Vesten synes å ha malt seg opp i et hjørne. Styrter en et regime, har en også et ansvar for stabilitet og gjenopprettelsen av et alternativt og akseptabelt styresett. Dette ansvaret har vi gradvis akseptert.

Økt frustrasjon.

Og her ligger utfordringene. Antallet internasjonale militærstyrker har økt fra år til år. FN har vokst, bistandsbudsjettene har økt. Men spørsmålene og frustrasjonen har også økt i takt med innsatsen. Tapstallene likeså. Mange spørsmål stilles, deriblant: Er det sentraliserte og institusjonelt moderne styresettet man har forsøkt å opprette i Afghanistan overhodet realistisk?

Landet er etnisk fragmentert, videre splittet i stammer og klaner og har en raskt voksende befolkning hvor flertallet er analfabeter. Afghanistan er fortsatt et av verdens fem fattigste land. Her trengs en langvarig innsats – og en realitetsorientering over hva Vesten faktisk kan gjøre noe med.

Prestisjeprosjekt.

Afghanistan er for tiden Vestens fremste prestisjeprosjekt. Ofte hører vi at Natos fremtid avhenger av suksess i Afghanistan. Med henblikk på forutsetningene er dette bekymringsfullt. Vi har ikke greid å bli enige om hva vi vil, og like lite koordinere vår innsats.

Med dette i mente vil skeptikere hevde at Obamas strategi reelt sett inneholder lite nytt og få svar. Et viktig element synes å være et styrket fokus på de afghanske politi- og hærstyrkene – oppbygging av et essensielt statsattributt, nemlig voldsmonopol og med dette lokalt eierskap. Men kan disse styrkene forventes å stå samlet når Nato trekker seg ut, så lenge det afghanske politiske landskapet er så splittet?

Gaten skal vinnes.

Pakistan får ikke overraskende økt oppmerksomhet i strategien: Grenseområdene beskrives nå som «the most dangerous place on earth». De siste årene har vi sett hvordan både al-Qaida og Taliban har konsolidert seg nettopp her. I tillegg har et eget pakistansk Taliban utviklet seg – og brakt til overflaten en hel rekke lokale spenninger og konflikter.

Dette er trusler ikke bare for regionen, men også for Vesten. En trussel det pakistanske folk selv har fått kjenne på kroppen, mens lederskapet har vaklet. Strategien lover hjelp, men også større press. Intet «carte blanche» gis. For å vinne «den pakistanske gaten» lover Obama 1,5 milliarder dollar pr. år over en femårsperiode til militær og sivil bistand. Gaten skal vinnes og institusjonene styrkes.

Skille Taliban og al-Qaida.

Koblingen mellom Afghanistan og Pakistan faller ikke alltid i god jord hos pakistanere. Mer sivil utviklingshjelp til Pakistan er vel og bra, men effekten av bistand er ikke alltid like entydig. Mange frykter at «bistanden» også kan komme i form av økte militære angrep, med flere sivile tap – mer frustrasjon og antiamerikanisme som resultat.

Obama vil forsøke å skape en kile mellom Taliban og al-Qaida, og separere moderate fra uforsonlige Taliban. Men hvordan skal det gjøres i praksis? Både afghanske og pakistanske myndigheter har lenge gjort forsøk på å få «moderate» elementer av Taliban til å skifte side. Med begrenset suksess.

Retorikk og moderasjon.

I Vesten lider vi kanskje under troen på at alle problemer har en løsning. Obama foreslår mer av et velkjent botemiddel når Vesten mobiliserer vilje. Vi kaster penger og eksperter på det vi ser på som problemet. Vi håper at dette skal vinne befolkninger og skape godvilje. Nato-allierte vil legges under press for å styrke sin innsats parallelt med USA. Man skal gjøre mer av det samme, i det minste en stund til. Det grundige arbeidet som har blitt lagt ned i strategien gjenspeiler Obamas analytiske sinn, men på mange måter er signalene tvetydige. Tiden er kanskje ikke inne for å annonsere et klart brudd med den politikken som har vært ført de siste årene?

En gradvis omlegging blir løsningen. Så snarere enn å lete etter konkret innhold i den nye strategien, er det kanskje selve tonen og moderasjonen som er det vesentlige. Ambisjonen er eksplisitt tilbake til utgangspunktet – å nekte al-Qaida fristed. Men Obama greier ikke helt å overbevise om at de foreslåtte løsningene er særlig annerledes enn å bygge stabile og demokratiske stater ut av det kaos som pr. i dag hersker i store deler av området.

Ønsker seg ut.

På tross av felles frykt for Taliban har ikke USA hittil klart å overbevise Iran, Russland og Kina om å gi ubetinget støtte til stabiliseringen av Afghanistan. De klarer ikke helt å fri seg fra mistanken om at USA har geostrategiske ambisjoner i regionen. Det militære nærværet skremmer. Men Obama ønsker seg ut av Afghanistan. Den målsettingen deles av andre Nato-land, inkludert Norge.

Reell stabilisering av Afghanistan og Pakistan blir fortsatt fremstilt som en mulighet, og hele regionen inviteres til dialog. Det er positivt. Men mellom linjene kan vi lese at forventningen senkes til hvordan Afghanistan ser ut i exitøyeblikket. Det er kanskje slik strategien først og fremst må tolkes.

Denne uken skal NATO-lederne få servert detaljene i strategien – tenkepausen er over.