Surrogatbarn. Barnløse norske par og enslige har i mange år reist utenlands og inngått avtale med kvinner som er villige til å føde dem et barn. De fleste benytter sæd- eller eggdonasjon slik at barnet er biologisk avkom av den ene eller begge foreldrene. Surrogaten har dermed ingen genetisk forbindelse til barnet.

De fleste benytter profesjonelle byråer som tilrettelegger det praktiske og psykososiale i forholdet mellom surrogaten og foreldrene. Det er først de siste årene det er blitt mer åpenhet om metoden, men det er grunn til å tro at de første norske surrogatbarna allerede er blitt voksne.

Stebarnadopteres.

Farskapsutvalget som ble nedsatt av Barne- og likestillingsdepartementet i 2007 har levert en Norges Offentlig Utredning som bl.a. foreslår at barn født av surrogat må stebarnsadopteres av den av foreldrene som ikke er biologisk. NOU’en demonstrerer liten kunnskap om eller innsikt i prosessene rundt en surrogatfødsel. Utgangspunktet er forargelse over at norske barnløse velger å få barn på denne måten. Utvalgets forslag er utformet for å disiplinere foreldrene og å gjøre det vanskeligere for disse barna å bli norsk statsborgere med to foreldre.

En surrogatfødsel innebærer at barnet er planlagt av, og skal vokse opp med de foreldrene som har tatt initiativ til svangerskapet. De fleste norske surrogatbarn er født i USA hvor flere delstater har lovverk som tillater surrogatavtaler og som legger rammer for en forutsigbar gjennomføring av svangerskapet.

Underkjenner USA.

USA er en rettsstat hvor bl.a. mistanke om utnyttelse av kvinner eller kjøp av barn følges opp. Farskapsutvalget hevder ikke desto mindre at adopsjon er den eneste måten å sikre at kvinnen som føder barnet har gitt fra seg barnet frivillig. Det er oppsiktsvekkende at et offentlig nedsatt utvalg underkjenner rettssystemet i land som USA fordi det her er mulig å overføre foreldreskap på annen måte enn ved adopsjon.

Farskapsutvalget banker fast prinsippet om at kvinnen som føder barnet er barnets mor, uten å reflektere over at den teknologiske utviklingen har skapt en virkelighet som er langt mer sammensatt. Utvalget har heller ikke satt seg inn i lovverket i de landene hvor norske surrogatbarn fødes, og har ikke hatt noen dialog med noen av oss foreldre. Utvalget reflekterer heller ikke over at 51,3 prosent av den norske befolkningen har sagt ja til surrogatbruk – til og med når det skjer i Norge.

Pålegges adopsjon.

Farskapsutvalgets forslag innebærer bl.a. at kvinner som har brukt egne egg og dermed er biologisk mor til barnet, pålegges å søke om å adoptere barnet sitt ved retur til Norge. Med mulighet for avslag på søknaden. Det paradoksale er at disse kvinnene må adoptere sitt biologiske barn, mens en kvinne som benytter eggdonasjon i utlandet og selv føder barnet uten å være biologisk mor, ikke må gjennom en ydmykende adopsjonsprosess.

Hva bør departementet gjøre? Bruk av surrogat i utlandet som fenomen er kommet for å bli, men som vil skje i det skjulte dersom utvalgets forslag vedtas. Norge bør derfor fortsette dagens praksis med å godta utenlandske fødselsattester uten å pålegge foreldrene informasjonsplikt om barnet er født av surrogat. Dette vil bidra til at foreldrene kan være åpne overfor myndigheter, skole, helsepersonell, og ikke minst overfor barnet selv, om hvordan det kom til verden. Undersøkelser viser at barn som har blitt til gjennom egg- eller sæddonasjon, eller er født av surrogat har det bedre dersom de kjenner til sin bakgrunn.

Initiativ til dialog.

Norske myndigheter har lang erfaring med å samarbeide med grupper med ulike standpunkter. Departementet må nå ta initiativ til dialog med den norske surrogatforeningen og familier som har vært igjennom en surrogatprosess. Videre bør departementet gi Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide informasjon rettet mot familier som planlegger å få barn med surrogat i utlandet, om juridiske, økonomiske og psykososiale spørsmål som knytter seg til prosessen.

Det blir ikke færre norske surrogatbarn i årene som kommer og myndighetene bør derfor se det som sin hovedoppgave å bidra til at disse barna blir tatt best mulig imot når de kommer til Norge.