Forfatteren og kulturskribenten Mia Berner er, uten å be om det, blitt besøkt eller hjemsøkt av en rådgiver som er knyttet til hennes bydel i Oslo. Samtalen med denne greie og hyggelige damen ble for Mia Berners del rene katastrofen, sosialt og helsemessig. Hun spør her: Skal man ikke, i dette landet, få lov til å fylle 85 år, uten å risikere å bli fratatt hele sin arbeidsevne og sin identitet? Uansett hensikten, kan hjelpetiltak av denne arten i noen tilfeller lede til et sosialt og psykisk sammenbrudd. Dette må noen i den administrative ledelsen for Oslo kommune ta inn over seg, mener forfatteren.

Det handler om min påtagelig høye alder: 85.

Hun er en myndighetsperson, knyttet til eldreomsorgen i min bydel. I telefonen blir jeg ikke egentlig spurt om hun kan få komme, snarere om når det passer. Mandag kommer hun, klokken to, midt i mitt arbeid med en viktig, vanskelig og travel tekst, men etter avtale. Noe visittkort har hun ikke, og ikke vet jeg heller hva hun har for utdannelse eller spesialitet. Hvem jeg er, ser det ut som om hun mener at hun vet. Hun har kanskje googlet meg? Men hvorfor er hun her?

Samtalen tar, hvis jeg ser rett på klokken, to og en halv time. Den foregår i min stue, som også er et viktig arbeidsrom, fullt av papirer og bøker. Mitt forslag om å sitte på balkongen, i den nye vårsolen, avslås øyeblikkelig. Her er det alvor!

Hva vi skal snakke om, vet jeg ikke. Hun nevner noe om mine behov... Jeg blir spurt om mine hovne bein, som hun tross langbuksene har lagt merke til, og det går en god del tid med å diskutere frem en handlingsplan som omfatter bandasjering, sykepleierbesøk, støttestrømpebestilling... Jeg takker. Bra hjelp.

Damen i stolen hører telefonen min ringe. Den er ikke helt god for mine ører, slår hun fast. Hun foreslår umiddelbart et nytt telefonapparat. Dette er nå installert. Freden har brått senket seg over meg og min lille leilighet. Jeg hører jo ikke når den ringer. Det jevner seg ut, siden de jeg ringer til, fra nå av, knapt hører hva jeg sier. Ringerne skriker derimot som fra en megafon og må holdes på en halv meters avstand. Apparatet heter fiffig nok Lydia. Hun er dyster og svartkledd og litt vrien, Lydia

Om den svært vanskjøttede TT-kortordningen snakker vi litt, men der er det nok jeg som er garvet og erfaren, for ikke å si nedbrutt. De femti tilmålte reisene pr. år kan jeg ofte bruke opp, tur og retur, på drøyt en måneds tid. Gangsynet rekker ikke til andre ferdmidler. De gamle vanlige, totalt lønnløse rådene om øyelege-attest aktualiseres. Jeg sukker oppgitt. I dette henseende har tjenestefeilene, så vidt jeg begriper, haglet siden jeg kom til Norge for fem år siden. Så snart jeg har ærend til Litteraturhuset, eller til en bokhandel nede i sentrum, er jeg åtte hundre taxikroner fattigere, allerede i starten.

Andre spørsmål følger. Fremfor alt om jeg ikke skal spise middag på eldresentret, som ligger i min relative nærhet. Jeg sier at middag spiser jeg, med glede, hver dag hjemme. Det er tydeligvis en dårlig idé. Det serveres god og nærende kost på dette eldresentret, og så er den så billig! Nå, så veldig billig vil det ikke bli å dra dit og hjem igjen med taxi for drøyt fire hundre kroner tur/retur, men den innvendingen vifter hun bort. At den er så spiselig, denne kommunale maten, og så billig, understrekes et stort, ja, et veldig stort antall ganger. Pluss stimulansen jeg skulle få av å treffe andre gamle... Folk jeg ikke kjenner, skulle være mer stimulerende da, enn de betydelig yngre kollegene og vennene som jeg har, og som iblant kommer hit til meg og spiser middag?

Jeg skjønner svært godt, sosiolog som jeg er, at de fleste i min alder ikke råder over et slikt nettverk, men hun blåser dem bort, kollegene mine, vennene. Det er på eldresentret jeg hører hjemme, og det bør jeg innrette meg etter! Offentlig, kanskje oppvarmet mat, hvis meny jeg ikke bestemmer over. Jeg som spiser fersk fisk flere ganger i uken, masser av grønt, vårløk, hvitløk, timian og koriander... Nei! Eldresentret!

Det holdes foredrag også, der oppe på sentret. Kanskje litt senere på dagen, med nye taxibiler?

–Foredrag om hva da?

–Ja, om alt mulig!

Men hvordan skulle jeg, selv om jeg tok meg tid og råd til å komme dit, ha lyst til å høre foredrag av uspesifiserte fremmede som taler til meg og andre om hva som helst? Kanskje viser de lysbilder også? På tidspunkter mens jeg ennå sitter og skriver?

Noen uker senere har jeg spurt en erfaren person om hva slags foredrag det er hun anbefaler, denne damen. Eksemplet jeg fikk var et foredrag som handlet om livet til Jens Book-Jenssen, en smørtenor som var virksom i min skoletid, og som blant annet har laget en vise om noen på en bro, og der under en båt for to...

Jeg har like fra jeg begynte å skrive denne artikkelen, sett hvor grenseløst utakknemlig teksten lyder. Nærmest arrogant! Dette dreier seg jo om et generøst tilbud for mange som ellers virkelig ville være isolert. For alle som ikke orker å skaffe, eller å få skaffet mat hjem, som skal lages og bæres til bords, og så skal det vaskes opp! En dag kommer jeg kanskje til å sette stor pris på et slikt tilbud, hvis jeg lever så lenge.

Men når jeg så tydelig har gitt uttrykk for at jeg elsker å lage mat, at jeg spiser alene eller med venner, her hjemme. En gang imellom på et eller annet favorittsted ute, for å snakke om felles anliggender! Skjønt mye sjeldnere, nå til dags, av hensyn til taxikostnadene.

Rådgiveren har spurt meg hva jeg skriver. Slik som mange gjør. Vil vite hva bøkene «handler om». Dette med hva tekstene våre har for tematikk er ikke hva forfattere har lyst til å fortelle, det er ikke det viktigste, og dessuten så forskjellig...

Men at jeg, midt i arbeidet, skulle dra av gårde til dette sentret for å høre foredrag, det kommer jeg ikke ifra. Hun anbefaler det så sterkt at jeg til slutt, for å få slutt på dette maset, svarer «jaa, kanskje det».

–Og, som sagt, så var det disse middagene...

Hun er grei og hyggelig, denne bydelsdamen. Smiler litt, hvis jeg hiver ut av meg noe småhumoristisk eller halvsarkastisk eller selvironisk. Slik at jeg får sympati for henne og hennes gode vilje.

Når jeg etter noen omganger til av billige-middager-snakk er blitt litt spakere i stemmen, er det langsomt blitt på tide å gå. Vi hilser, jeg takker, Men merker at jeg allerede har litt vondere enn vanlig i knærne, og at jeg har begynt å miste pusten, litt.

Da Etaten har gått, stiger jeg for et øyeblikk ut på balkongen og titter ned på gresset under meg, og på snøskavlene som naturen har glemt igjen.

Nei, balkongen ligger ikke høyt nok. Det ville kanskje bare bli noen brukne bein, pluss, eventuelt, noen halshvirvler og en hjernerystelse!

Siden sitter jeg en god stund, utover kvelden, ja, et stykke inn i natten, og glor mot mine ille pussede vindusruter. Lese gjør jeg ikke egentlig. Blar litt i dagens aviser. Gjendiktningen som jeg har holdt på med i flere måneder, og som må være klar om noen få dager, rører jeg ikke. Ikke mitt nye fine prosjekt om biografier heller. Jeg spiser ikke middag. Er ikke sulten. Glemmer det. Noe som skulle gjøres på kjøkkenet blir ikke gjort. Jeg går ikke dit engang.

Jeg ser ikke på TV. Får ikke sove, når jeg vel har lagt meg. Ikke heller neste natt, eller neste... En veldig sorg har dratt innover i meg. Og et ulmende sinne. Som ligner panikk.

Når min hyggelige, kloke kommunale hjemmehjelp kommer neste dag, sier han at han ikke kjenner meg igjen. Jeg er irritabel og lei meg og småsint. Har ikke lest mine elskede morgenaviser. Ikke børstet håret. Ikke redd opp sengen. Sitter.

Gjendiktningen og biografiteorien blir ikke rørt. Rydde på telefonbordet og åpne regninger er ikke til å tenke på. Tiden går. Jeg har skjønt at jeg er skikkelig deprimert. Noe jeg ikke har vært på førtifem år eller så. Arbeide har jeg ikke kunnet. Utsetter avtaler. Forsømte å gå på de årlige forfattermøtene.

Forrige uke dro jeg på en forlenget weekendtripp til en god venn som sitter og skriver på Sørlandet. Han fikk høre om dette kommunale besøket. Skjønte hva jeg mente da jeg kalte hele hendelsen for et utslag av Den diagnostiske kulturen.

Dette begrepet dukket opp mer seriøst mot slutten av sekstitallet. Gjennom å sirkle inn og sette navn på forskjellige rent helsemessige eller psykiske problemer kan man binde, ja, nærmest forankre problemene hos mennesker eller hos grupper av pasienter, slik at de slår rot der og biter seg fast. Ofte kan det være fordelaktig at en problematikk eller et knippe problemer diagnostiseres og blir tatt fatt i. Men ved andre anledninger kan det være skadelig, eller bent frem farlig.

Den 25. april sto det en artikkel i Aftenposten som handler om aldringen og «andringen», av professoren i nordisk litteratur, Per Thomas Andersen. Slik oversetter han et begrep som er myntet av Homi K. Bhabha, som taler om «othering», hovedsakelig for å betegne fremmedskap mellom minoriteter og vertsfolk, men fullt anvendelig også når det gjelder yngre, oppegåendes distanserte forhold til eldre mennesker, sier P.T. Andersen.

Det hendte noe helt avgjørende med meg ved dette besøket jeg mottok den 6. april: Kvinnen som kom hit var, som sagt, grei og sympatisk. Jeg ønsker at hun hadde vært et hespetre!

Hva som skjedde var at jeg langsomt begynte å identifisere meg med hennes syn på meg. Hun ble jo her så lenge og argumenterte så sterkt. Nå klarte hun merkelig nok å få meg overbevist om at min identitet var feil: en forlengst pensjonert akademisk lærer, instituttsjef, gradvis med tolv kolleger. En forfatter som siden nitten års alder har skrevet fagbøker og, etter hvert, romaner, noveller, dikt, essays og avisartikler, i Norge, i Sverige og Finland. Virksom i radio og TV i alle år. Vips er det borte!

Mennesker er forskjellige fra fødselen til de er 85 år. Da får de besøk fra en myndighet og får vite at fra og med nå er det bare en ting de alle er, på nøyaktig samme måte og i akkurat like stor utstrekning: Gamle!

Gammelgjort er hva jeg er blitt. «Gerontifisert» skulle de latinelskende legene kunne begynne å snakke om, hvis de tør.

Etter Etat-damens besøk glemmer jeg navn, betydelig oftere. Forlegger avisutklipp og manusutkast som aldri før. Stapper med betydelig kortere mellomrom i meg en av de ellers meget sjeldne nitroglyserintablettene. Har ikke kunnet arbeide på en måned.

Men begynner, kanskje, så smått på nytt? Hun, den hyggelige, og hennes kommunale myndighet skal ikke vinne denne krigen, håper jeg. Jeg vil fremdeles, mot alle odds, være med på å definere hvem jeg er. Hvis jeg klarer det!

Vi får se hvem som vinner denne tøffe striden. Nå går jeg på kjøkkenet og koker fersk fjellrøye, før Dagsrevyen!