Kristne teologer. Det er lenge siden kristne helvetesforestillinger var et brennhett debattema i norsk offentlighet. Vi må tilbake til Ole Hallesby og Kristian Schjelderups dager for å finne en debatt det virkelig slo gnister av i «alle kanaler». Men temaet engasjerer fortsatt, slik som i debatten i Aftenposten i april mellom Espen Ottosen og nylig avdøde Steinar Lem. Ingunn Øklands kommentar «Dommedag verst for dem som tror på den», på bakgrunn av den nylig utkomne boken Bedre død enn homofil? i Aftenposten 23. april, berører også debatten. Hun føler sympati med folk som lever med forestillinger om dom og helvete, og finner det utrolig at forestillingene fortsatt holdes i hevd i gudstjenestelige liturgier.

Straff og pine.

Det er ikke vanskelig å forstå Øklands sympati og til dels indignasjon. Forestillingen om evig straff og pine vekker sterkere reaksjoner enn som så. Men slike reaksjoner er ikke nye, og heller ikke forsøk fra kristne tenkere på å komme til rette med de bibelske beskrivelsene av dom og straff. At en uendelig kjærlig Gud skulle straffe mennesker i evighet, har vært en uutholdelig tanke for mange kristne fra kirkens første tid. Heldigvis. Likevel har de fleste kirker fastholdt bekjennelsen av en dom med to utganger.

Én årsak til det er selvsagt at dette tydelig beskrives i de bibelske skriftene. En annen grunn, kan det påstås, er at forestillingen har en pedagogisk, preventiv effekt på allmenn moral, særlig der kristendom har vært knyttet til politiske interesser. Mange vil uansett mene at uten en dom tømmes den kristne frelseslæren for innhold. Betyr det at bildet av en tyrannisk Gud fastholdes for at «skjemaet» skal gå opp? En nærlesning av dominerende perspektiver i kristen teologisk tradisjon gir oss et annet svar. For helveteslæren knyttes paradoksalt nok like mye til forståelsen av Guds kjærlighet som til en «rettferdig dom».

Kritikken bommer.

I et tidlig filosofisk oppgjør med den kristne tro, argumenterer filosofen Celsus på slutten av 100-tallet mot kristnes forvrengte forestillinger om at Gud straffer mennesker med ild som en annen torturist. Slike redsler har de selv oppfunnet, mener Celsus, og latterliggjør tanken om Gud, «kokken», som «gjennomsteker menneskene».

I sitt tilsvar, omtrent 70 år senere (man tok seg litt bedre tid med debattene i antikken), skriver teologen Origenes at kritikken bommer. Celsus misforstår billedspråket, fortegner det kristne gudsbildet og bedriver stråmannsargumentasjon. Forestillingene han angriper er hans egne konstruksjoner.

Origenes’ beskrivelse av frelse og dom har gitt viktige bidrag til den kristne tradisjonens samtale om dette, som er mer nyansert enn vi kan få inntrykk av gjennom tablåaktige fremstillinger av «middelalderske» helvetesforestillinger. For Origenes er utgangspunktet at Guds nærvær i Bibelen assosieres med ild, som i den brennende tornebusken, den «fortærende ilden» på fjellet der Moses møter Gud, ilden fra himmelen over Elias alter, pinsedagens ildtunger osv. Flammen skulle alltid brenne på alteret i tempelet; slik symboliserte den Guds nærvær.

Flammer er ikke bare noe Gud sender. Gud er en flammende ild. Origenes leser dette metaforisk; ilden er bilde på hvordan Guds nærvær erfares. Og det samme Guds nærvær har forskjellig effekt ut fra hvordan menneskene responderer på nærværet.

Flammen uttrykker Guds godhet som renser mennesket for urenhet, slik ilden renser gull. Denne renselsesprosessen er frigjørende og helbredende, men for den som ikke vil renses, erfares Guds flammende godhet – mot Guds egen intensjon – som uutholdelig. Når vi lever i harmoni med Guds vilje og vår sanne menneskelighet, vil vi fryde oss i Guds nærvær. Pinen er et uunngåelig resultat av menneskets valg om å la seg styre av sin egoisme.

Kjærlighetskraft.

Origenes er kjent for å ha postulert, ikke påstått, at Guds rensende kjærlighetskraft i evighetsperspektiv vil kunne bli akseptert av alle. Ikke at den «evige ilden» vil opphøre, men at motstanden mot Guds evige kjærlighet en gang kan ta slutt. For Origenes var dette en spekulasjon, men hans tanker fikk ganske stor utbredelse i kirken, også hos sentrale teologer.

Helvetet forstås altså ikke som et «sted», men en tilstand vi tillater oss selv å være i; vi plasserer oss selv i helvete når vi handler på tvers av Guds vilje, på tvers av vår menneskelige integritet. Helvete, himmel og dom handler ikke om en tyrannisk guddom, men om menneskets respons på Guds godhet; og det handler om nærværende, potensielle realiteter her og nå. Ja, også om evigheten, men ikke om lykkelodd basert på en avkrysningsliste over rette meninger på dommens dag.

Fullkommen harmoni.

I jødisk tradisjon er livet grunnleggende forstått som erfaringen av Guds fullkomne og rene kjærlighet, i ubrutt harmoni og nærhet. Døden er knyttet til det motsatte, til pine, mørke og kaos. I kristen forståelse, som bygger på den jødiske, er det bare gjennom Kristus vi kan erfare livet i fullkommen harmoni, både her og i evigheten. Målet er slik sett egentlig ikke å komme til «himmelen» etter døden, men å leve i livgivende fellesskap med Guds kjærlighetsild i Kristus her og nå, og i evighet. Forskjellen mellom nå og ved tidenes ende er at Guds allestedsnærvær ikke lenger vil være skjult for noen. Som en brennende sol vil Guds nærvær overstråle alt og alle.

I jødisk tradisjon er Sheol et felles oppholdssted for menneskene etter døden. Dette «stedet» oppleves av noen som Edens hage, av andre som Gehennas branner. Ifølge denne tradisjonen, som løper videre i den kristne, erfares Guds herlighet, Guds shekina, for noen som fullkommen glede, for andre som tortur.

Mørk kjeller.

En moderne teolog, Peter Chopelas, har formulert det slik: «Helvetet er som om du hele livet har befunnet deg i en mørk kjeller, aldri har sett solen, og så plutselig blir kastet ut i solskinnet. Huden din brennes, du vil ønske å skjule deg under steiner for å unnslippe dette forferdelige som øser over deg, men det er intet tilfluktssted. Om du derimot jevnlig og ofte har latt deg eksponere for sollyset, vil du elske det og ikke ønske noe annet enn å fryde deg i varmen og lyset. Og – om du kommer for nær solen blir du brent, ikke fordi solen ønsker å brenne deg, men fordi det er solens natur.»

I denne forstand sier altså mange kristne teologer: Ja, det finnes et helvete, som en tilstand. Og – ja, det er Gud selv som i denne tilstanden erfares som årsak til pinen. Men; ingen hater helvetet mer enn Gud. Det er dét den kristne frelseshistorien handler om.