"Dear CNN, please check Twitter for news about Iran." (Kommentar på Twitter sist helg.)I den trygge sofakroken hjemme i Norge satt jeg sist helg og så CNN på TV. På PC´en hadde jeg Twitterkanalen #IranElection, som ga meg nyheter opptil flere timer før de store nyhetskanalene presenterte dem som "breaking news". Historie ble formet foran øynene mine; både hvordan vi ser på Iran, og hvordan medier formidler nyheter. Få, om noen, hadde forestilt seg at CNN skulle parkeres av Twitter.

Ufiltrert.

Det var en revolusjon i nyhetsformidlingen da CNN i 1990 dekket Irakkrigen med nære reportasjer døgnet rundt. Alt tyder på at den neste medierevolusjonen blir ufiltrerte og øyeblikkelige øyenvitneskildringer av nyheter fra "vanlige" personer til hele verden.

CNN, som skryter av å være den ledende nyhetskanalen, var lenge påfallende fraværende i sin formidling av det som skjer i Iran. Twitter ble kanalen vanlige iranere brukte for å få nyheter og kommunisere med omverdenen. Dermed ble det for meg, som ønsket å følge dramatikken etter valget tett, mer interessant å se på Twitter enn CNN.

Tweet.

For uinnvidde: Twitter (www.twitter.com) er en tjeneste der man kan poste små meldinger. Nyhetsmessig skiller den seg fra Facebook ved at budskapet må komprimeres: Kun 140 tegn er tillatt i hver "tweet". Når det skjer noe i verden, skriver folk som ofte er fysisk tett på hendelsene om det på Twitter. De gir ofte nøyaktige og ferske opplysninger om det som foregår, og Twitter sprer derfor nyheter dramatisk raskere enn de tradisjonelle mediene.Samtidig demokratiseres nyhetsformidlingen. Helt til nå har det vært enkelt for vestlige borgere, meg selv inkludert, å tro at presteskapets og president Ahmadinejads ekstreme synspunkter var ensbetydende med Irans synspunkter. Oppdateringene til iranske twitrere gir et annet og mer nyansert bilde av situasjonen i landet, et bilde som knapt formidles av de store vestlige mediene.

Twitringen fra eksempelvis Adel Ganje (#Mynumberone1988) i Irans største havneby Bushehr viser vanlige iranere som skammer seg over myndighetene i landet. Han og andre peker meg til Twitters bildetjeneste TwitPic, og et gripende bilde av en kvinne i slør som knytter neven mot bevæpnet politi som stormer mot henne.

Twitrende iranere.

Jeg twitrer tilbake Dagbladets oppslag med de "virkelige" stemmetallene og nyheten om den arresterte Aftenposten-journalisten i Teheran. Dette "re-twitres" av iranere som oppmuntres av å se at verden følger med. Om ønskelig kan jeg filtrere slik at jeg kun får tweets fra mennesker eksempelvis i en radius av 500 km rundt Teheran. Demonstrasjoner annonseres og organiseres fortløpende i iranske byer og blant annet Berlin, London, Washington DC og Paris. Alt koordineres og annonseres på Twitter.

Virkelighetens Iran.

Mens de etablerte vestlige mediene tas på sengen og nærmest aksepterer Ahmadinejads seier, blir sosiale medier som Twitter en frigjørende kanal for iraneres ytringsfrihet. Samtidig får omverdenen en kanal inn i det virkelige Iran. Landets unge befolkning, som lar sin reflekterte stemme bli kringkastet på Twitter, gir håp om en mer moderat fremtid for Iran.

"The regime in Iran could be the first to be twittered to death." (Kommentar på Twitter sist helg.)