• Under siste krig spilte Arnulf Øverland (t.h.) en sentral rolle. Hvem har tilsvarende rolle nå, ja, hvem ville samlet landet i en krisesituasjon i dag og gitt det moralsk ryggrad? Jan Thomas? spør Vetle Lid Larssen.

    FOTO: BJØRN ENGH/VG/ESPEN SJØLINGSTAD HOEN

Feige kunstnere

«Hva er det formålstjenlig å mene?» er det nye livsmottoet til norske kunstnere.

Den grusomme virkeligheten. Jeg har gjennom hele oppveksten tatt avstand fra den politiske kunsten. Allerede mine første møter med marxist-leninistisk barnelitteratur på 70-tallet, pedagogiske fortellinger fra u-land, feministisk propaganda eller for den saks skyld Margrethe Munthe, fikk det til å vende seg i meg. Jeg vokste opp med Aschehougs «Ung i dag»-serie, hvor samtlige hovedpersoner bodde i drabantbyer, sniffet, drakk, ble voldtatt av far og begikk selvmord på nest siste side.

Kunsten skulle handle om virkeligheten, sa man, og virkeligheten var et ondt og grusomt sted. Jeg vil påstå, uten å virke selvgod, at jeg allerede på et tidlig tidspunkt forsto viktigheten av kunstens autonomi. Sann kunst måtte skjære forbi meningsplanet og dagspolitikken, ned til de eksistensielle grunnbetingelsene, til den menneskelige kompleksitet. Gjennom litteraturen, og senere den klassiske musikken møtte jeg også en kunst som var fri for meninger og overflate, som transcenderte hverdagslivet, som skapte et eget språk for «det unevnelige», «det andre» – som sann kunst alltid jakter på. Dette er fortsatt den kunsten jeg setter høyest.

Savner den politiske kunsten.

Derfor er det en paradoksal innrømmelse jeg må komme med: Jeg savner den politiske kunsten. Jeg savner kraften, raseriet, ønsket om å overbevise andre. Jeg savner subjektiviteten, angrepsviljen, motet – som enkelte kunstnere hadde – til å sette hensynet til sitt gode navn og rykte til side. Du skal skade deg selv, sa Jens Bjørneboe. I dag lever 90 prosent av norske kunstnere etter det motsatte prinsipp. Livredde for å si noe galt, noe som kan støte eller provosere eller gjøre dem upopulære i vennekretsen, sitter de stille i sine små hull og betrakter hverandre. «Hva er det formålstjenlig å mene?» er det nye livsmottoet.

Norske kunstnere er bærere av en imponerende tradisjon. Det er nok å nevne Wergeland, Ibsen, Bjørnson, Undset, Krogh, Øverland, Hoel, Mykle og mange flere – som både i kunsten og utenfor – med vekslende hell – la premisser for samfunnsdebatten, verdikampen, det man i gamle dager kalte åndslivet. Ut fra den erkjennelsen at det ikke finnes noe åndsliv uten politikk, og ikke noen politikk uten åndsliv. Alle disse la i perioder hodet på huggestabben, stillet seg utenfor, utfordret fellesskapet.

«Jeg savner kraften, raseriet, ønsket om å overbevise andre»

Fra utfordrere til pudler.

Norske kunstnere i dag har mistet denne evnen. I løpet av en generasjon er de forvandlet fra utfordrere til pudler. Bare et ytterst lite mindretall av dem mener noe lenger. Hvor var kunstnerne i karikaturstriden, i Monsen-debatten, ja, i alle de sentrale debatter de siste fem år? Fra å være frie sjeler er kunstnerne blitt deltagere i et sosialt spill hvor alt handler om kontakter, relasjoner, networking, og hvor graden av vellykkethet måles etter antall venner på Facebook.

Å komme på kant med noen er den største ulykke. I et lite samfunn som Norge, hvor det sosiale miljøet i utgangspunktet er smått og klamt, er konflikt dødbringende. Kunstnerne er ikke bare langt på vei blitt økonomisk avhengige av det politiske maktapparatet de skulle ha kritisert, de er sugd inn i en begrenset kunstverden, hvor du er nødt til å holde deg inne med de rette hvis du vil overleve.

Åndsmennesket.

Men brorparten av norske forfattere og kunstnere er ikke bare unnvikende. De har selv ivrig vært med på å redusere sin egen betydning. «Hvorfor skal vi høre mer på en forfatter enn en rørlegger eller lektor?» har vært omkvedet. I en bisarr post-post-modernistisk selvpisking har man konkurrert om å ta avstand fra det fundamentet all kunstnerisk og intellektuell virksomhet hviler på: Åndsmenneskets utenforposisjon. Ikke bare som skapende kunstner, men som deltager i samfunnsdebatten. Nettopp fordi åndsmennesket – et ord som i dag for mange har samme klang som «brontosaurus» – ofte representerte en annen innfallsvinkel til virkeligheten enn den politiske eller økonomiske.

Et åndsmenneske var en mann eller kvinne som gjennom bred lesning og vid orientering gjennomlevde det borgerlige dannelsesprosjektet; en stadig utvidelse av erkjennelse, en sterk historisk bevissthet, og en betydelig følsomhet for skiftninger i tiden – uten å legge seg flat for trendene. Et åndsmenneske var sjelden spesialist, alltid eklektiker, en person som evnet å omsette sine kunnskaper og erfaring til et menneskesyn. Han så helhet der andre så fragmenter. Og så han feil var det en verdi i seg selv. Han representerte uansett en livsviktig korreksjon til konsensus; til det politiske maktspråk, til småborgerskapets mange løgner.

Hva skjer i et land når forståelsen for denne posisjonen er synkende; ja, nesten totalt fraværende?

Den intellektuelles rolle.

Å respektere den intellektuelles rolle betyr at man ikke går med på å overlate samtiden til politikere og byråkrater – og enda verre: Eksperter. Ekspertenes forsterkede stilling i norsk offentlighet er et faresignal. Ekspertene har alltid vært de første til å selge seg til høystbydende, til å bli medløpere, til å støtte ulike totalitære prosjekter. Kunstnerne har – med de unntak vi alle kjenner – en mer ærerik historie. De har også, paradoksalt nok, kunnet virke samlende for folk og land i en krisesituasjon. Under siste krig spilte Øverland og Undset en sentral rolle. Hvem har tilsvarende rolle nå, ja, hvem ville samlet landet i en krisesituasjon i dag og gitt det moralsk ryggrad? Jan Thomas?

Når norske forfattere ikke lenger skjønner verdien av sin egen posisjon, har det også å gjøre med sentrale utviklingstrekk i Vesten – som dessverre blir spesielt tydelige i Norge: Avviklingen av dannelsesidealet, nedskrivningen av kvalitetsbegrepet – hvor kunsten nå måles i antall kilo og ikke innhold – og den nesten totale dominans av en pop- og underholdningskultur, hvor kunstnerne – på lik linje med personlige trenere, kokker og leketøysprodusenter – er blitt leverandører av tidtrøyte. Forbindelseslinjen til den europeiske kulturtradisjon er svekket. Ved sentrale fremførelser av klassisk musikk, foredrag som ikke er på Litteraturhuset, utstillinger av alle slag eller scenekunst er det for eksempel sjelden forfattere å se. Men så er det heller ikke gratis øl.

Ikke farlig.

Det er grunn til å minne norske kunstnere om dette: En engasjert kunstner – som ser verden rundt seg – leverer ikke nødvendigvis dårlig kunst. Eksemplene på det motsatte er faktisk mange. Det er ikke farlig å stå alene. Det gjør ikke vondt å miste en venn. For hver venn du legger deg ut med i dette landet, får du 20 nye på Twitter.

Den feminiseringen av kulturbildet vi ser i dag, hvor alle skal holde seg inne med hverandre og forstå hverandre har en høy pris. Resultatet er en grøt av feighet og kjedsomhet. Men vi bør ikke alltid forstå. Vi bør kjempe med nebb og klør for det vi mener er viktig, og så får vi heller ta en øl etterpå, hvis det er rom for det. «Dialog» er blitt det mest misbrukte ordet i norsk språk.

Det er konfrontasjon vi trenger.

PS! Jeg debatterer innholdet i denne artikkelen med Åsne Sejerstad, Margreth Olin og Torgrim Eggen, under JUNI-DIALOGER i Tvedestrand, førstkommende lørdag.

Siste fra Meninger

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Mest kommentert siste døgn