Blitzhusets nye fasade er i løpet av sommeren blitt synlig for allmennheten, etter at presenninger og stillaser fra det siste årets renovering er blitt fjernet.

Dekorasjoner borte.

Forandringen er mildt sagt iøynefallende. Dekorasjonene som har hengt på ytterveggene i årevis, som fremstiller smadrede hakekors og intifadaungdom med palestinaskjerf, er tatt bort.

Det samme gjelder betong og skrapjernsbarrikadene som tidligere sto på fortauet. Kafeen er dessuten blitt åpnet for innsyn gjennom store vinduer, som strekker seg fra gulv til tak. Sett utenfra minner den mest av alt om en kantine i et forretningsbygg.

Plettfritt rekonstruert.

Blitzhusets fargerike ytre er ellers blitt erstattet av en plettfri rekonstruksjon av bygningens nyklassisistiske fasade fra slutten av 1800-tallet, malt i en skinnende kremgul farge.

Renoveringen omfatter ikke bare fasaden og kafeen, men hele bygningen fra kjeller til loft. I tillegg har blitzerne fått en splitter ny og topp moderne konsertsal i det som tidligere var bakgården.

Fikk ikke se innside.

På grunn av presseboikotten Blitz fremdeles håndhever, ble jeg nektet å ta interiørene i nærmere i øyesyn. Men ifølge prosjektansvarlig Mathis Grimstad i Entra Eiendom, som har stått bak ombyggingen, er alle rommene nå satt i forskriftsmessig stand – og vel så det.

De renoverte rommene består blant annet av spesialbygde øvingslokaler, kafé med moderne kjøkken samt lokaler til radioproduksjon for radiOrakel. Bakgrunnen for endringene er at mesteparten av bygningen var blitt direkte helsefarlig å oppholde seg i, på grunn av omfattende fuktskader. Både myndighetene og blitzerne så behovet for oppgradering.

Klimaskifte.

En annen forutsetning for endringene er et klimaskifte de siste årene i forholdet mellom Oslo kommune og ungdomsmiljøet Blitz.

Gavepakken blitzmiljøet nå har fått, er så godt som fri for forpliktelser for blitzerne. Samtidig fremstår den som et ledd i en strategisk omdefinering av blitzmiljøet fra ulydig aktivistgruppe til kulturinstitusjon.

Positivt og negativt.

Det skinner gjennom at myndighetene gjennom rause gaver ønsker å underbygge det de anser som de positive sidene ved miljøet, og samtidig fjerne grobunnen for de negative. Forskjellige typer musikalsk aktivitet, radioproduksjon og publikasjon av tidsskrift er blant aktivitetene det nå er lagt til rette for.

Men blitzernes særegne form for gatekunst, uttrykt gjennom fasadedekorasjonene, er åpenbart uønsket. Dette blir tydelig gjennom rekonstruksjonen av fasaden etter antikvariske retningslinjer og at man har unnlatt å bygge felter på ytterveggene som legger spesielt til rette for å komponere bilder.

Visuell kultur.

Dette er beklagelig, fordi produksjonen av visuelle uttrykk har vært en viktig aktivitet i huset, som er blitt lagt merke til av et stort publikum. Når man først har valgt å gjøre et unntak fra generelle lover og regler, kunne man også skapt et rom for videreføringen av blitzernes visuelle kultur.

Det at Oslo Bymuseum har overtatt de gamle fasadedekorasjonene, og dokumentert veggmalerier i interiørene, er et tydelig tegn på at blitzmiljøets gatekunst har bred appell. Bildene som har hengt på fasaden, representerer et politisk ladet, antiautoritært uttrykk som mange kan kjenne seg igjen i uten at man nødvendigvis deler blitzmiljøets standpunkter i enkeltsaker.

Påminnelse.

Gjennom sitt improviserte, hjemmesnekrede preg fungerte dessuten fasaden som en påminnelse om reguleringen som preger urbane miljøer ellers, som få tenker over i hverdagen og som i større grad kunne vært diskutert.

På den annen side vil nok blitzerne neppe holde fasadene fri for maling særlig lenge. Hvis gatekunstnerne skulle begå nye «udåder» her, har myndighetene skapt betydelig hodebry for seg selv, ved at det nå blir svært vanskelig å skille mellom hva som skal anses som gangbart kulturelt uttrykk og hva som må sees som hærverk.

Ikke en forbedring.

Uansett fremstår ikke fasaden i dag som en udiskutabel forbedring av byens ytre. Oslo har en rekke slike fasader fra før.

Men vi har bare ett Blitzhus.