FOTO: Privat

Skolepenger. Hvor mye koster en internasjonal student? Dette spørsmålet blir oftere og oftere stilt av våre nordiske og europeiske universitetskollegaer. Mens gratisprinsippet er lovfestet i Norge, må internasjonale studenter betale for seg ved stadig flere av Europas utdanningsinstitusjoner. Danmark innførte skolepenger for studenter fra land utenfor EU allerede i 2006. Og i forrige måned annonserte den svenske regjeringen at de går samme vei høsten 2011, mens i Finland er loven som tidligere hindret de finske universitetene å gjøre like ens, fjernet. Den globale finanskrisen påskynder differensieringen. Kvalitet i utdanning koster, og europeiske skattebetalere vil ikke lenger betale for andre enn sine egne.

Høy kvalitet.

OECD var blant de første til å tale for de fordeler skolepenger gir når målet er høy kvalitet i utdanning. Selv om praksisen varierer noe, er det ikke lenger slik at ideen om høyere utdanning som et offentlige gode, utelukker nye måter å finansiere studenter på. I de to tyske delstatene Bayern og Baden-Württemberg, også de mest velstående i den tyske føderasjonen, har man operert med skolepenger for utenlandske studenter i lengre tid. Ved Det Tekniske Universitet i München begynt omstillingen fra «no risk, no fun» til «high risk, high reward» for over ti år siden, før Bologna og Lisboa var på alles lepper. I begynnelsen skapte det mye debatt og motstand. Nå diskuteres det bare hvor høyt man kan gå over dagens 500 euro for ett semesters studium, gitt universitetets kvalitet. Å være blant de 55 beste i verden koster!

Prisene på vei opp.

I Nederland er prisene på høyere utdanning for internasjonale studenter også på vei opp. Siden januar 2008 har administratorer og faglige ansatte måtte finne både reelle og strategiske svar på spørsmålet om hvor mye en student skal koste. Ved Universitetet i Leiden hanket de like godt inn en ekspert fra Australia; professor Robert Coelen. I løpet av sin korte virketid som visepresident for internasjonale relasjoner har Coelen doblet skolepengene, til et nivå som står i stil med kostnader, renommé og rykte.

Markedstenkning.

Australia var tidlig ute med å innføre markedstenkning i organiseringen av høyere utdanning. Dette har også gjort noe med systemets globale troverdighet. Hva som likevel glemmes når norske utdanningsteknokrater snakker nedsettende om australske «surferuniversiter», er at skolepengene har muliggjort en formidabel kvalitetshevning «down under». Ved å få frie tøyler i fastsettelsen av prisen kunne de nye inntektene allokeres der potensialet var størst. Australia har i dag seks universiteter blant verdens 50 beste høyere utdanningsinstitusjoner, mens det «beste» norske – Universitetet i Oslo – er å finne først på 101. plass. Da hjelper det lite å påpeke at en del av pengene som skulle til for å gjøre australske universiteter bedre, faktisk kom fra Norge. Takket være liberaliseringen av studiefinansieringsordningene for norske studenter i utlandet reiste norske studenter til «Aussieland» i hopetall på 90-tallet. Klart det ikke kunne vare!

Det var Kristin Clemet som var utdanningsminister den gang. Kort tid etter ble det orden på tingene. Nye regler gjorde at tilføringen av norske skattepenger (via de norske gradsstudentene) til australske universiteter gikk ned. Det var spesielt de som opererte med høye skolepenger uten tilsvarende høy kvalitet, som skulle tas.

Betviler kvaliteten.

Men hva er egentlig forholdet mellom kvalitet og «tuition fees»? Og er skolepenger egentlig en indikasjon på hva som er god utdanning? En undersøkelse i regi av ACA viser at kinesiske studenter betviler kvaliteten når utdanningen er «gratis» for studenten. Spør du en norsk student om det samme, vil svaret trolig være mer nølende negativt, i alle fall hvis vedkommende går på universitetet og ikke BI. Spør du derimot Kunnskapsdepartementet eller forskningsministeren, vil de sikkert si at det nødvendigvis er slik at høye skolepenger garanterer kvalitet i utdanning. Og at det er en økende mismatch mellom de to i enkelte land, det kan den norske stat ikke godta. Norske studenter i utlandet skal gå på skoler som holder et nivå «som minst er det vi har i Norge», sa Aasland tidligere i år (Aftenposten 15. februar 2009).

Internasjonalisering.

I St.meld. nr. 14 (2008–09) foreslår regjeringer å nedsette en komité som skal gi nye retningslinjer for stipend og lån til norske studenter i utlandet. Tanken er å ytterligere oppmuntre de som kommer inn på kvalitetsinstitusjoner i utlandet, hvor der er «real value for money». De studenter som ikke klarer det, skal oppfordres – ved hjelp av økonomiske incentiver – til å gå for utdanningsinstitusjoner uten skolepenger men hvor kvaliteten likevel anses som god, eller lik den norske. Men hvor god er egentlig kvaliteten i norsk høyere utdanning, og benytter vi den pågående internasjonaliseringen til å gjøre den bedre?

En ressurs.

Skattefinansiert utdanning for utenlandske studenter er i utgangspunktet en ressurs for norske universiteter og høyskoler. Noen skoler og fag vet allerede å benytte seg av dette. Med flere hundre masterprogrammer på engelsk går antallet internasjonale studenter opp år for år. En spørreundersøkelse i regi av Senter for internasjonalisering av høyere utdanning viser at det er utdanning på engelsk som trekker. Hvorvidt utdanning på engelsk gjør norsk utdanning dårligere, har mange spurt om. Jeg vil si at det kommer an på. Tar universitets faglige ledelse grep om internasjonaliseringen, kan det gjøre norske universiteter og høyskoler bedre. Skal det skje, må det vitenskapelige personalet derimot skoleres, også i engelsk, mens de som både underviser og forsker må gis reelle muligheter til å reise ut. Tendensen de siste årene er dessverre det motsatte.

Holdes hjemme.

Utdanning og forskning skiller i økende grad lag, noe som i seg selv er et varsko for kvaliteten. Altfor mye av undervisningen i UH-sektoren gis av timelærere og andre midlertidige ansatte hvis forskninsgkompentanse og erfaring ikke alltid er sammenfallende med undervisningsoppgavenes størrelse og viktighet. Istedenfor å reise til Stanford holdes forskningsrekrutter hjemme i påvente av kortere undervisningsoppdrag og bedre tider. Slik blir det hverken kvalitet i utdanning eller penger til forskning av på lengre sikt!

Ingen utdanning er gratis, og en norsk student koster i utgangspunktet like mye som en internasjonal student. At internasjonale studenter i tillegg kan gi noe «mer», er det dessverre ikke alle som ser. Internasjonalisering må forankres i utdanningsinstitusjonenes daglige, faglige virke, samt på øverste hold i organisasjonen. Internasjonale kontorer og universitetsadministratorer kan ikke lenger håndtere en slik viktig sak alene. Dessuten er det også grenser for norske skattebetaleres tålmodighet.

Jeg tipper at de langt fleste ikke engang var klar over saken før nå.