DEN NATIONALE SCENE med teatersjef Bjarte Hjelmeland i spissen har nok en gang valgt å sette opp klassikeren Jan Herwitz på hovedscenen i hele høst. Teatersjefen sier han var sikker på at han aldri i sin periode skulle sette opp Jan Herwitz, men at han bikket over for det folkelige kravet. Videre sier Hjelmeland at det er mye som er sagt om Jan Herwitz, blant annet « det tar bergenserne og den bergenske folkesjelen på kornet».

Rivalisering mellom byer, land og klasser er ikke nytt. Hvilken by er best, Oslo eller Bergen? Artikkelserien i Bergens Tidende og Aftenposten de siste ukene har satt mang et sinn i kok. Hatoppgjøret mellom Brann og Vålerenga viser de rasende følelsene i praksis når bylagene møtes på banen, og nå etterlyste fylkesordfører i Hordaland, Torill Selsvold Nyborg en vestlandsk front for å ta grep og unngå at alle penger og ressurser blir sendt inn til den grådige sentralmakten i Oslo (kronikk i Bergens Tidende 23. oktober). Rivalisering mellom øst og vest er også sentralt i Jan Herwitz, om man kan hente ut noe fornuftig ut av Jan Herwitz må det være at det er viktig å forstå at kritikken i stykket kan gjelde alle og enhver, uansett hvor en kommer ifra.

Ikke gøy.

Jan Herwitz har vært oppført mer enn 300 ganger siden urpremièren i 1913 (i Christiania selvsagt!). Stykket handler kort fortalt om den stolte kjøpmannen Jan Herwitz, et borgerlig hjem, noen lure tjenere, noen frekke bergensere og noen unge elskere. Det er lusking, sovning i stoler, noen gjemmer seg i et skap, noen detter ut av et skap, rop, skandaler og bråk. Store kostymer, parykker og kulisser. Klassisk kostymedrama på alle mulige måter, slik det har blitt satt opp i alle år. «Noe annet ville ikke publikum tillatt» skrev Bergens Tidendes anmelder. Kimen til konflikten i stykket er at det finnes en østlending, en lege fra Christiania, som ønsker Herwitz’ datters hånd, men han krenker familiens ære og må deretter finne en fiks måte for å få bergenserne glade igjen.

Hjelmelands valg av teaterstykker i 2009 er blitt anklaget for å være kjedelig og forutsigbart, med rette. Jan Herwitz er ikke et unntak. Forestillingen er som en lang episode av Mot i brøstet, med en hissigpropp i sentrum og noen tullinger som surrer rundt. Folkelig komedie, på det ikke fullt så morsomme viset, men som likevel settes opp år etter år. Det er ikke alltid kvalitet og popularitet nødvendigvis henger sammen. For publikum kommer, iallfall de tradisjonstro gråparykkene. Unge og studenter har forlengst rømt fra Den Nationale Scene.

Patriotisme.

Som Madam Bøschen sier i Jan Herwitz: «Vi gir en god dag i hvad de bruker i Christiania. Sålissen bruker vi det i Bergen. La de på Østlandet ha sin ulikhet for sig sjel». Det er helt tydelig at Jan Herwitz treffer en nerve og bygger oppunder en oss mot dem-mentalitet som gjør at bergensere kommer tilbake for å se middelmådig teater år etter år. Opp gjennom årene har anmeldere spekulert i om at dramatikeren Hans Wiers-Jenssen skrev om kunnskapsløse, hissige og overpatriotiske Jan Herwitz som en satire over nettopp den bergenske folkesjelen. For uansett hvor man kommer fra, om det er Oslo eller Bergen, er det alltid viktig å passe seg for å ende opp som Jan Herwitz, snarere enn at han tar bergenserne på kornet som Hjelmeland hevder. For det er stor forskjell på å være stolt av der man kommer fra, til å bli en hatsk Herwitz. Bergenserne fortjener bedre teater å samles rundt. Det finnes mye annet bra materiale å ta av, så la oss håpe det blir lenge til Jan Herwitz skriker og bærer seg på scenen igjen.