FOTO: privat

En ung kvinne fortalte nylig en sterk historie i nyhetene på TV om sine psykisk syke bror som tok sitt eget liv 26 år ung.

Som far til fire har jeg tre voksne barn som kan fortelle det samme. Deres bror ble 24 år ung. Et kort og vanskelig voksenliv endte der det heller burde blomstre av livsglede og lysende fremtid.

Vår sønns selvmord er urovekkende likt mange andre. Det krever mye å stå frem slik den unge kvinnen gjorde. Vi som har opplevd det samme, kjenner at sårene rives opp igjen. Det gjør forferdelig vondt. Men hjelper det å gjøre som den ungen kvinnen? Vil det gjøre noen forskjell? Eller vil det fortsatt være lettere å si nei enn å si ja?

Avvist.

Vår sønn ble også avvist da han ba om hjelp en måned før han valgte døden i september 2008. Han ble avvist fra samme psykiatriske sykehus som hadde hjulpet ham to år tidligere.

«Toget er gått for deg» og «snakk med legen din» var svaret han fikk da han innså at han trengte hjelp. Der og da. Ikke senere.

Hvorfor ble han avvist på denne måten? Var det fordi han ikke tok imot behandlingsplass få måneder tidligere etter en hendelse hvor han urettmessig ble mistenkt for ruspåvirkning?

Da det skjedde var han godt i gang som voksenopplæringselev etter mange nederlag. Han var i ferd med å ta tilbake det tapte.

Glad gutt.

Målet var å bli helsearbeider, gjerne på alders- og sykehjem. Han trivdes med de eldre og de med ham. Han så frem til å komme i jobb og var en glad gutt. Hva gikk galt? Var det mobbingen han opplevde som barn som ble kimen til uoverstigelige problemer senere i livet?

Som ungdom fant vår sønn sin egen stil, lot håret gro og delte sin musikkinteresse også med jevnaldrende som eksperimenterte med rus. Var det derfor han stadig oftere ble stanset og kontrollert av politiet? Han avga flere prøver inntil kort tid før sin død, også på eget initiativ etter råd fra meg, sin far, med lang erfaring fra politiet. Ingen prøver viste noen gang spor av narkotika.

Ved tilfellet hvor han avga prøve på eget initiativ ble han møtt med «Du kan jo ha jukset og tatt med urinprøve fra en annen» av polititjenestemannen som sto for prøvetagningen. Hvorfor ble han ikke trodd? Hva gjorde denne mistenkeliggjøringen med ham?

Mistenkt.

Vi tror vendepunktet i vår sønns skjøre voksenliv skjedde da han ble mistenkt for ruspåvirkning første dagen på sykehjemmet hvor han skulle ha praksis. Lensmannskontoret ble kontaktet og Voksenopplæringen krevde prøvetagning. Det ble nok en prøve uten funn av narkotika. Tross dette ble han bedt om å slutte som elev.

I stedet for å kjempe imot prøvde han å komme i jobb. Det greide han, men det varte ikke lenge før han sluttet, eller ble bedt om å slutte. Var han blitt alvorlig psykisk syk igjen, slik han hadde vært to år tidligere? Vi vet ikke.

Han var myndig, bodde i egen leilighet og var stolt over å greie seg selv. Som foreldre hadde vi begrenset innsyn i livet hans. Også den tiden da han var i behandling. Taushetsplikten sørger for det. På godt og vondt.

Uventet.

Vår sønns død kom plutselig og uventet. Vi snakket sammen dagen før. Alt virket så normalt det kunne være. Vi visste at han hadde det vanskelig, men forsto ikke at livet var blitt så ulevelig at han valgte å dø, bli statistikk og pasient «utenfor behandlingsrekkevidde». Utenfor all hjelp. Også den som vi i kjærlighet og fattig evne kunne gi.

Som etterlatte møtes vi av åpne armer, men de er maktesløse overfor dem som har tatt sine egne liv og i forhold til alle ubesvarte spørsmål. De som vår sønn tok med seg i døden.

Ikke alene.

Han er ikke alene. Mange rammes og våre liv blir aldri som før. Dype spor av sorg og savn vil alltid være der. Sårene gror, men tiden leger ikke alle sår. Vi ber innstendig om å bli hørt. La andre slippe å erfare det samme som oss!

Et nei kan bety døden, et ja ny livsgnist, nytt håp og tro på et liv med mening og muligheter.

Vår bønn er: Si ja! La ikke regler overdøve fortvilede rop. Rekk ut åpne, varme og sterke hender. Ta tak, redd liv! Vi må tro at det nytter!