Nye muligheter. Det nye året er godt i gang. Nå dreier det seg om ikke bare å stå imot kulde og mørke, men å skaffe seg oversikt over avtaler, privatøkonomi og legge planer for umiddelbar fremtid.

Nytt og blankt filofax-innhold fylles med fastlagte møter og gir en følelse av ny innsats og nye gevinster. Nettbankinnsyn og ikke minst betaling av regninger som dumper ned ved årsskiftet – som om ikke januar er ille nok – forsterker løftet om alle gode forsetter i år 2010. Man er i gang!

Teknikk.

Men før man kommer virkelig i gang, må man ta i bruk julegavene – gaver gitt av kjærlighet og omsorg. Jeg nevner i fleng espressokaffemaskin med kaffekapsler, ny DAB-radio med CD-spiller, ny flatskjerm med Get-boks og ny mobiltelefon. Som om ikke dette var nok, selve arbeidsredskapet: PC-en, måtte også erstattes da den gamle knelte i en alder av fire år! Pluss at bilens dashbord viste underlige varselsignaler som bare bilverkstedet selv kunne tyde, og der var det ventelister, selvsagt.

Delta.

Som aktiv samfunnsborger i alder av 70 pluss, er man tilhenger av alt som er nytt innenfor tidens eksplosive teknologi på små og store skjermer, innbo, kjøkkenredskap, kommunikasjon og transport. Man skriver bøker og holder foredrag og er styreformann i Seniornett – alt fordi man har et ønske om å delta, prege, mene, synes og høres. Man vil ikke gi seg, nysgjerrig og vitebegjærlig som man fortsatt er. Verden er stor og nær og uhyre spennende for oss i meget moden og mindre mobil alder.

Oppgitt.

Fra en brun sofa i stabilt sideleie er man i ferd med å gi tapt. Man er oppgitt og dødstrett av å måtte trenge inn i alt dette fremskrittet. Det blir for meget av tekniske utfordringer på alle plan til alle tider. Man leser bruksanvisninger og skjønner lite eller ingen ting, man søker råd hos nabo og ekspertvenner, man ringer banken for å få hjelp når java varsler feil, man oppsøker unge menn bak disk for å få forklart hvilke ledninger som skal inn hvor, man taster og trykker for etter en hel arbeidsdag ikke å ha kommet seg et steg videre. I ren og sen desperasjon ringer man og venter i kø på kundebehandler som heter Bjørn og snakker vanskelig.

Nærkontakt.

Hvorfor selger man ut i hytt og vær alle disse fabelaktige skjermer og maskiner i ustoppelig nye modeller uten samtidig å tilby utstrakt menneskelig service og nærkontakt, men kun vedlegger bruksanvisninger og hjelp til selvhjelp i hefter og bunker på alle språk?

Dessuten og vel så viktig – uansett alder og kjønn på oss forbrukere og kunder, viser det seg at bare 30 prosent av alle de teknologiske mirakelmaskinene i hver eneste husstand, det være seg av hvitvarer, biler, mobiler, PC-er og flatskjermer og lydanlegg, greier vanlig folk å ha nytte av!

Innfløkt.

70 prosent av kapasitet og muligheter betaler vi full pris for uten å komme i nærheten av å ta det i bruk! Det er for innfløkt og for avansert. Oppvaskmaskiner og klesvaskvidundere har utallige muligheter hvor de fleste av oss gjennom et langt liv kun benytter oss av to. Kanalvalg og nedlasting fra et univers av informasjon, kunnskap, kultur og underholdning blir så spesialisert at vi kneler av maktesløshet.

Bidra.

Her snakker man om å redde kloden for forurensning. Det appelleres til solidaritet med de fattige i verden. Vi skal ta ansvar for eget forbruk og handle etisk i enhver finansoperasjon være seg i vår private som i fellesskapet. Vi skal kreve mindre og bidra mer. Men fellesskapet og myndigheter, all handel og vandel forlanger at vi henger med og går til nettet, mobilen, bryteren og fjernkontrollen.

På sofaen kan man i hvert fall ikke ligge. Da er man fortapt.