Peder Kjøs

FOTO: ©Bo Mathisen

Den siste tidens diskusjon om papparollen tyder på at mange menn tumler med slike spørsmål. Dessverre fører disse spørsmålene og forsøkene på å svare dem ofte inn i merkelige og lite nyttige blindgater.

Kommentator Per Kristian Bjørkeng fastslår i Aftenposten sist søndag at «det er forskjell på kvinner og menn fortsatt (...) og dermed er det forskjell på mødre og fedre». Problemene med dette utgangspunktet blir tydelige så snart Bjørkeng blir konkret: «Handlekraft og gjennomføringsevne er egenskaper som mange fortsatt vil knytte til maskulinitet», skriver han, og utløser dermed spørsmålet: Er alle menn handlekraftige? Er kvinner flest mindre handlekraftige? Er menn virkelig flinkere til å gjennomføre ting enn kvinner? Det tviler jeg sterkt på.

Karl Ove Knausgård fremstår ikke som utpreget handlekraftig. Ikke Bjørkeng og jeg heller. Det gjør derimot Gro Harlem Brundtland, Cecilie Skog, Eva Joly, Kristin Halvorsen, Åsne Seierstad, Berit Ås og utallige andre damer.

Den lekne mann

Bjørkeng mener det finnes «flere positive mannlige egenskaper som trengs, også i fremtiden. Er det noe unge menn i dag kan noe om, er det å leke». Hva? Leke? Er det det menn er flinkere til? Og igjen: Er de flinkere enn kvinner? Har det i så fall noen betydning? Dette er sannelig tynt. Jeg håper aldri at en sakkyndig i en familiesak sier at omsorgen nok må gå til far, for han er mann, og har dermed mer handlekraft og gjennomføringsevne, og er dessuten flinkere til å leke.

Egenskaper

Mange gode foreldre av begge kjønn har de egenskapene Bjørkeng fremhever som bra for barn. Det er bra for barn å bli dratt med på skitur i finværet. I noen hjem er det far som drar, i andre er det mor. Barn trenger trøst når de har slått seg eller er mørkredde. Mamma eller pappa kan begge trøste, avhengig av hvem som er i nærheten. Selv om rollene ofte er skjevt fordelt, har ikke dette noe å gjøre med kjønn som sådan.

Barn trenger mye forskjellig av foreldrene sine, og det blir rart å sortere alt dette i to kategorier, en maskulin og en feminin. Hvis det barnet trenger var fordelt slik, hvordan skulle det da gå med barn som har foreldre av samme kjønn, eller bare en forelder? Vi vet fra forskning at det går bra med disse barna. Det er motbevist at det må to foreldre av ulikt kjønn til for å gi god omsorg. Kjønn er faktisk ikke en viktig faktor når det skal diskuteres hva en forelder kan og bør gjøre.

Reagere på behov

Oppgaven din som forelder er å reagere riktig på barnets behov. Hva du har lært og hvordan du er oppdratt har betydning for hvordan du reagerer. Men grunnlaget for reaksjonen, som er empatievnen, innlevelsen i hva den andre trenger og den sterke appellen til deg som springer ut av dette behovet, er allmenn. Kvinner og menn har lik empatievne, men de kan ha lært forskjellige måter å reagere på.

Kanskje er det flere menn enn kvinner som opplever at barnets mange krav går ut over karrieren, hobbyene eller forvaltningen av en kjønnsrolle. Men også mange kvinner kjenner seg igjen når Knausgård skriver at det føles som om barnet stjeler tid og krefter som han gjerne vil bruke til noe annet. Har kvinnene da en maskulin følelse?

Myter om forskjeller

Menn og kvinner har naturlig lik evne til å være foreldre. Myten om forskjeller får oss til å lage et samfunn der kjønnene har ulik mulighet til å være foreldre. Reglene bør i stedet underbygge full likestilling. Menn bør ha en fastsatt del av foreldrepermisjonen, for vi vet at en «fri» fordeling vil føre til at menn blir mindre involvert. Menn bør kvoteres inn i jobber med mye kontakt med barn, ikke for å være «maskuline» der, men fordi det er bra for barn å se at begge kjønn har alle slags roller.

Likestilling truer ikke mannsrollen, men viser at det trengs en oppgradering. Det må oppleves naturlig at menn gir omsorg. Nærpappaen er en god oppgradering for barna, mødrene og oss selv.