Lovforslag. Etter en lang tautrekking hvor opposisjonspartiene i Alltinget fikk spille på splittelse innad i regjeringspartiet Venstre-grønne (Vg), ble en løsning av den såkalte Icesave-saken vedtatt som lov 30. desember 2009. Islands president nedla veto mot loven, oppfordret av et stort antall nettunderskrifter og den selvoppnevnte protestbevegelsen InDefense.

Saken kan nå få to utfall: Lovforslaget kan gå til folkeavstemning 6. mars eller Alltinget kan annullere loven. Annullering kommer nok bare på tale hvis det forhandles frem en ny avtale.

Omvendt Madoff-bedrageri?

Opposisjonen mot den undertegnede avtalen mener at Island ikke kan klare garantiforpliktelser på 30 milliarder kroner norske. Garantien innfris ved midler fra IceSave-bankens (Landsbanki) konkursbo og ved pengebetalinger i perioden fra 2016 til 2023.

Konkursboets midler vil dekke størstedelen av kostnadene. Kontantverdien av det islandske skattebetalere må ut med, løper fra seks til åtte milliarder kroner. Betalingen vil legge beslag på én til to prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i betalingsperioden. Den islandske økonomien har vokst med to-tre prosent pr. år over de siste årtier. Icesave-betaling betyr derfor at de islandske skattebetalere ikke får gleden av å bruke den øking i produksjonen som ville finne sted året 2016 før en gang i 2024. Sagt på en annen måte: Islendingene må utsette lønnsoppgjøret for 2016 til 2024.

Malt skrekkbilde.

Opposisjonspartiene på Alltinget sammen med tre-fire tingmenn fra Vg og InDefense har malt et skrekkbilde hvor det legges vekt på bruttogarantien på 30 milliarder kroner. Videre er det blitt påstått at England og Nederland mangler lovhjemmel for sine krav. Svindleren Madoff overbeviste folk om at han kunne klare å forrente kapital hurtigere enn alle andre. IceSave-motstanderne i Island klarte å overbevise store deler av befolkningen, pluss Eva Joly, om at Islands IceSave-gjeld kunne forsvinne over natten med enkle juridiske eller forhandlingstaktiske kunstgrep. Alt dette er lite forankret i realiteten.

Forskjellsbehandler.

Det er viktig å huske at Island garanterte alle innskudd i filialer til islandske banker i Island. Med IceSave-avtalen har England og Nederland gått med på at Island forskjellsbehandler innbyggere i EØS-området. Vil en EØS-domstol sette grunnprinsipper i EØS-avtalen til side på så lettvint måte?

De økonomiske konsekvenser av et nei til ratifisering av IceSave-avtalen, er lite diskutert. Ikke på grunn av deres beskjedenhet, men tvert om fordi få har glede av å utmale slike skrekkscenarier. Her er en mild versjon: Den effektive renten på islandske statslån vil sannsynligvis øke med to-tre prosentpoeng. Rentebetalinger til utlandet vil dermed øke, la oss si med seks til ti prosent av BNP akkumulert over neste 15 år. Store lån er på termin i slutten av 2011 og begynnelsen av 2012.

Et nei betyr at Island må betjene avdragene med overskudd i utenrikshandelen. For å skaffe nok valuta må staten øke skatter ytterligere og gå til ytterligere (varige) nedskjæringer i offentlige utgifter, som sannsynligvis vil bringe BNP ned med ytterligere to til fire prosent i løpet av 2011. Arbeidsløsheten vil øke. Et nei til ratifisering av IceSave-avtalen vil koste mange ganger mer enn én til tre prosent av BNP pr. år de neste åtte år.

Budbringer og megler.

Norge kan komme til å få en viktig oppgave som budbringer, megler og idéformidler mellom Nederland, England og Island. Men den viktigste forutsetning for en fornuftig løsning er å få forklart for det islandske folk hvilke konsekvenser et nei til en forhandlingsløsning innebærer.

Kanskje norske myndigheter kan lykkes der hvor islandske har mislykkes?