Riksantikvarens tanke om å fullføre den gamle planen om et kulturhistorisk museum på Bygdøy har mange spennende muligheter i seg og den bør gjennomdrøftes seriøst før departementet tar sitt endelige standpunkt. Rindals argumentasjon er interessant og vi mener i tillegg at det er god grunn til å inkludere Norsk Sjøfartsmuseum i en slik sammenheng.

Logisk sammenheng.

Dette kan føre til en museumsklynge som har en sterk indre logisk sammenheng, enten den er samorganisert eller samarbeidende på annen måte. Rindal hevder videre «Nemninga nasjonalmuseum er forlengst akseptert i den norske offentligheita». Denne visjonen fikk tilslutning av Knut Olav Åmås i Aftenposten 1. februar.

Vi vil advare mot å blande ambisjonen om et nasjonalmuseum inn i debatten om flytting av Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. For det første er dette en idé som hører 1800-tallets nasjonsbyggingsprosjekt til, og som det er vanskelig å finne en god museumsfaglig begrunnelse for i dag.

For det andre har hverken Norsk Folkemuseum eller Kulturhistorisk museum faktiske muligheter til å fremtre som noe annet enn regionsmuseer for det østafjelske Norge med de samlinger de har i dag.

Ødeleggende strid.

For det tredje vil en slik ambisjon medføre en ødeleggende strid i norsk museumsverden. Ambisjonen vil ikke kunne realiseres uten i betydelig grad å drenere de store universitetsmuseene i Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø for et betydelig kulturhistorisk kildemateriale, Dette vil være i klar konflikt med universitetsmuseenes forskningsoppdrag som ifølge St.meld. 15/2008, Tingenes Tale, skal ta et særlig ansvar for å levere forskningsresultater til natur- og kulturmiljøsektoren.

Like viktig er det at de resultatene som hittil er oppnådd gjennom den norske museumsreformen i det siste tiåret, vil bli skadelidende. Her er en allerede kommet langt på veien mot å skape sterke frittstående regionale museumsenheter.

Selv om det skulle være mulig å finne økonomiske ressurser til både å skape et kulturhistorisk nasjonalmuseum og videreutvikle det som nå er skapt av regionale museer, er det umulig å se hvordan en skal kunne fordele den kulturhistoriske kapitalen på to slike motstridende ambisjoner. Vår oppfordring er derfor: Ikke ødelegg den gode trenden norsk museumsverden er inne i med å kjempe for en urealistisk ambisjon grunnet på ideer vi kan prise oss lykkelige over at man ikke fikk realisert på slutten av 1800-tallet.