Økte lidelser. Forholdene for pasienter i den gamle asylomsorgen, som i sin tid (1860 og fremover) var en gigantisk forbedring, har med rette blitt kritisert. Mest for å være lite tidsmessig og underbemannet.

Opptrappingsplanen som ble avsluttet i fjor ga mange nye ressurser til behandling og omsorg for psykisk syke. Samtidig ble deler av tidligere omsorg og behandling av psykisk syke trappet ned (store sykehusavdelinger, psykiatriske sykehjem og privatpleie). Midlene som stilles til rådighet for psykisk helse går både til kommuner, helseforetak og til private aktører. I hvilken grad det er et nullsumspill mellom tidligere finansiering og den samlede nye, finner jeg ikke ut av. Og jeg er interessert i hvorfor jeg ikke klarer å finne ut av det.

I Italia ble alle store psykiatriske sykehus nedlagt etter forslag fra psykiateren Battaglia gjennom «lov 180» for snart en generasjon siden. Norske helsepolitikere og psykiatere har valfartet til Italia for å ta endringene i øyesyn. Det er vel lov å hevde at omleggingen ikke lovprises av alle pasienter og fagfolk. Noen kaller det en omlegging preget av utskrivning til «mor/familien».

Distriktspsykiatriske sentre.

Etablering av distriktspsykiatriske sentre (DPS) har hatt som mål å få pasientene ut av de store institusjonene og inn i behandlingstiltak som ligger nærmere der de bor, og ikke bygger på sengeavdelinger i særlig grad. Opptrappingen har ført til det, og det går betydelige ressurser til DPS-ene. De er etablert på tross av at man visste at det ikke fantes fagfolk nok.

Faglig standard.

Norsk psykiatrisk forening mener at den faglige standarden ikke er tilfredsstillende. Utdannelsen av nye psykiatere lider under at det i dag er svært få ferdige spesialister som kan gi veiledning til utdanningskandidatene på DPS-nivå. I dag er den nærmeste behandler til alvorlig sinnslidende pasienter en sykepleier eller sosionom, og ikke en psykiater. De vanskeligste lidelsene takles av ikke-spesialister, noe som ingen andre deler av medisinen tør å gjøre. Dette fører til at noen blir så dårlig at de må innlegges akutt i sengeavdelinger. Slikt koster penger, og øker lidelsen. Kan noen overbevise meg om at det vi sparer på ikke å ha nok fagfolk i DPS-systemet, er mer enn det flere akuttinnleggelser koster?

Ansvar for øyeblikkelig hjelp.

Fortsatt har bare akuttavdelingene i de psykiatriske sengeavdelingene ansvar for øyeblikkelig hjelp døgnet rundt. Ett ledd i en kjede av tiltak bestemmer dermed hvem de skal behandle når. Gitt høy nok kapasitet, er ikke det noe problem, annet enn bruken av ressurser. Når plikten til øyeblikkelig hjelp ikke er koblet til en utskrivningsrett til andre ledd i kjeden, hoper pasienter seg opp i akuttavdelingene. Jo flere pasienter, jo dårligere service.

Kan noen forklare meg hvordan det er regningssvarende for fellesskapet at øyeblikkelig hjelp bare skjer til ett ledd i kjeden? En slik organisering er også, slik jeg ser det et brudd på prinsippet om at pasienten skal behandles nær hjemstedet.

Hvor er langtidsomsorg?

Noen pasienter med psykiske lidelser blir aldri friske, i den forstand at de klarer seg helt på egen hånd. Psykiatriske sykehjem og privatpleie ga langvarig botilbud til mange før reformen. Nå er dette en kommunal oppgave som løses med boliger, for få i vanlige bomiljøer. Dette er dyrt, fordi man ikke utnytter stordriftsfordeler. Likevel kan det være godt for pasientene om botilbudene er permanent og pasientene ikke overveldes av ensomhet.

Kan noen forklare meg om utgiftene til denne kommunale boomsorgen er dyrere eller billigere for fellesskapet enn tidligere boformer? Og om det er dyrere, om det kan forsvares fordi tilværelsen for de kronisk psykisk syke er blitt så meget bedre?

Bedret omsorg over tid?

Psykiske lidelser som ikke er blitt kroniske kan hjelpes godt av kortvarige tilbud, gjerne i grupper. Poliklinikkene på DPS gir ikke langvarige samtaletilbud, dvs. mer enn ett år. Antall privatpraktiserende spesialister med driftsavtale dekker på langt nær det behov som uttrykkes i søkningen til dem.

Antall sykmeldte og uføre med psykisk lidelse som grunn, har økt gjennom perioden med opptrappingsplan. Kan noen forklare meg hvorfor det fortsatt er regningssvarende å opprettholde dagens fordeling av ressurser innen psykisk helsevern?