Fremskrittspartiet anser at organisasjonene skal forbys å gi helsehjelp til papirløse. Kroniske smerter, smittsomme sykdommer og psykiske lidelser skal heller gå ubehandlet, og slik motivere mennesker til å forlate Norge. Frp truer med politi: Ingen uten oppholdstillatelse bør kunne gå trygt til helseklinikken. Frp truer også med å trekke økonomisk støtte fra Bymisjonen og Røde Kors; ingen skal kunne vise barmhjertighet overfor papirløse, ikke uten konsekvenser.

De som kritiserer helseklinikken forstår konsekvensene av sitt syn; uten dette enkle helsetilbudet vil en del mennesker iblant oss oppleve potensielt alvorlige helseproblemer uten lindring eller leging. Uproblematisk er det heller ikke for samfunnet hvis smittsomme sykdommer og psykiske lidelser går ubehandlet.

Et verdispørsmål

Dette er et rent og klassisk verdispørsmål, noe vi burde kjenne igjen fra skolebenken: Hvis noen er i nød, for eksempel i fysisk smerte – har vi en plikt til å hjelpe dem? Eller finnes ingen slik plikt? Kristendomstimene på skolen fór hardt med oss hvis vi syntes dette spørsmålet var innviklet. Faktum er at de fleste religioner har det syn til felles at i den rene nød kan instrumentelle hensyn ikke gjelde. I den rene nød finnes et dypere, menneskelig fellesskap, som eventuelt kan ta form av barmhjertighet fra den enes side. Hvis vi er blinde for dette fellesskapet, eller velger å ignorere det, har vi ingenting igjen til felles med de papirløse, bortsett fra ren biologi. Da er menneskeligheten deres alene.

Hvem er de?

I en viss forstand er det uvesentlig hvem de papirløse er. Alle mennesker har krav på å behandles med en grunnleggende empati og medmenneskelighet. Samtidig blir ikke den virkelige brutaliteten tydelig før man faktisk vet noe om hvem de papirløse er.

En av de gruppene av papirløse som har vært lengst i Norge, er etniske eritreere som ble fordrevet fra Etiopia under krigen med Eritrea 1998–2000. En del av disse har tilbrakt årevis i elendighet i Norge, heller enn å returnere til et hjemland som rev deres familier fra hverandre og fordrev dem med brutale midler, som et ledd i etnisk rensing. Det er også en økende gruppe iranere som er redde for å reise tilbake til et teokratisk regime som nettopp har stjålet et valg, drept demonstranter foran verdens øyne og brutalt straffet andre i landets utallige torturkamre. Det er etiopiske studenter og aktivister som har protestert mot et annet totalitært regime, og som er like redde for sitt hjemlands torturkamre. Og det er somaliere, afghanere og irakere som ifølge FNs høykommissær for flyktninger har krav på internasjonal beskyttelse, men som likevel har fått avslag av norske myndigheter, og som alle henvises til å returnere til noen av de verste krigsskueplassene i vår tid.

Dyp frykt

Folk flest ville trolig bli overrasket over hvor mange av de papirløse som har en bakgrunn som omfatter fengsel og tortur, og som i en del tilfeller også har arrene som beviser det. Selv om norske myndigheter mener de kan returnere trygt, har de selv en frykt som ofte er lett å forstå på bakgrunn av deres tidligere, brutale opplevelser med hjemlandets myndigheter.

Det er disse menneskene som i økende grad finner sitt hjemsted i våre gater, våre jernbane- og busstasjoner og de mørke områdene under våre broer og trafikkmaskiner. For mange er det en langsom ferd inn i tiltagende fysisk og psykisk elendighet. De tæres ned, brukes opp på ingenting. Noen mister gradvis forstanden.

Uakseptabelt virkemiddel

Det eneste de nå har krav på i Norge, er grunnleggende overlevelse, og i beste fall frihet fra sykdom og smerte. For noen politikere er også det for mye. Mange vil være enige om samaritanens plikt. Så hvorfor gjelder den ikke for avviste asylsøkere og andre papirløse; hvorfor befinner papirløse seg bortenfor det menneskelige fellesskapet, bortenfor barmhjertigheten? Hvorfor er det så vanskelig å være enig om at det må finnes en grense mellom akseptable og ikke akseptable virkemidler i hvordan man skal motivere avviste asylsøkere til å forlate Norge? Og når skal vi bli kvitt den standarden: At det knapt skal finnes noen standarder for det norske samfunnets behandling av papirløse?

Elementær empati

En varsellampe bør blinke når man blir så instrumentell i sin tilnærming at det enkle, faktiske perspektivet blir borte – den helt enkle, fysiske virkeligheten i eksempelvis kroniske smerter. Hvis vi som samfunn ikke engang klarer denne elementære empatien, hvis vi forkaster den som noe uvedkommende eller upraktisk, har vi et grunnleggende problem i samfunnsveven. Da trenger vi å begynne forfra med oppdragelsen, med skolen, med samfunnsinstitusjonene og samfunnsdebatten.

Politisert barmhjertighet

Kirkens Bymisjon og Norges Røde Kors gjør ingenting annet enn de alltid har gjort. Bymisjonen jobber i Oslos gater, de ser hvem som trenger hjelp, og de forsøker å yte den hjelpen, ut fra forståelsen av et fellesskap som stikker dypere enn aktuelle politiske prioriteringer. Røde Kors styrer ut fra den samme bevisstheten om vår grunnleggende, felles humanitet, og representerer på verdensbasis en av de mest selvsagte standardene for menneskelig fremferd. Det er disse verdiene og disse standardene Frp nå går til angrep på.

Det er sørgelig at barmhjertighet er blitt et politisk omstridt anliggende. La oss håpe det ikke er en vinnersak.