• De klassiske intellektuelle finnes ikke lenger skrev Toril Moi. Men dette er ikke hele sannheten, mener Bjørn Vassnes.

    FOTO: HILDE TOBRO

En annen type tenker

Å være «intellektuell» i dag krever kunnskap om vitenskap og teknologi.

Finnes ikke lenger. En debatt om de intellektuelles situasjon i Norge kan minne om diskusjonen om hvor mange engler som kunne danse på et knappenålshode: Det er smått med både engler og danseplasser.

I landet der «klassisk» er en måte å gå på ski på, er nok mangelen på frie tenkere større enn ellers, men ikke bare her: De klassiske intellektuelle finnes ikke lenger, som Toril Moi skriver 2. august. De er blitt erstattet av medievennlige synsere, på den ene siden, og politisk korrekte akademikere på den andre.

Ikke hele sannheten

Men dette er ikke hele sannheten. Bildet av Sartre og andre typiske franske intellektuelle sperrer for utsikten. Det finnes nemlig en annen type intellektuelle, som har hatt større betydning. I The science of liberty skriver Timothy Ferris om de som var inspiratorer og pådrivere for opplysningstiden, for demokrati og menneskerettigheter. Det var ikke først og fremst de franske, spekulative filosofene, men de jordnære britiske, som Bacon, Locke og Paine (som senere dro til Amerika og startet den amerikanske revolusjonen). Også de franske intellektuelle, som Voltaire, holdt britene frem som ideal, men i Frankrike tok den intellektuelle historien en annen vri: Her fikk man drømmere som Rousseau, som nok kunne snakke fint om frihet, men som endte opp i det totalitære. Den som ikke ville følge «den generelle vilje» skulle «tvinges til frihet».

Frie vilje

Ferris skriver at Rousseaus «faktafrie tenkning» – «som baserte argumenter om den virkelige verden på ville fiksjoner, og så trakk seg tilbake i en såret obskurantisme dersom noen stilte spørsmål ved legitimiteten» – fikk en varig innflytelse på fransk tenkning. Vi kjenner den igjen hos Sartre, som skrev om den absolutt frie vilje, samtidig som han forførte småjenter og hyllet terrorregimer. Og vi kjenner den hos postmodernistene, som fornektet både Gulf-krigen og menneskets natur.

Dessverre er det disse som har fått prege vårt bilde av den «intellektuelle». Og etter at denne typen «tenkning» ble grundig avslørt av Sokal og Bricmont, har «intellektuell» nærmest vært et skjellsord. Men om vi ikke trenger forførere som Baudrillard og Foucault, trenger vi fremdeles mennesker som kan tenke og uttrykke seg med mot og kunnskap (som regel mangler det éne). Finnes det slike i dag?

De to kulturer

Kanskje. Men for å se dem, må de klassiske humanistene glemme sin angst for vitenskap og teknologi. De må være villige til å se over kløften mellom de «to kulturer» - mellom litterater og humanister på den ene siden – og naturvitere på den andre. Denne kløften utviklet seg etter opplysningstiden. Mens folk som Locke, Paine og Jefferson var sterkt inspirert av naturvitenskapen, ble Rousseaus arvtagere opptatt av å ta avstand fra denne, noe som ennå henger igjen, som vi fikk demonstrert i Hjernevask.

Det var denne kløften litteraten John Brockman ville gjøre noe med. Han så at det ikke lenger var i litteraturen og filosofien det interessante skjedde, men i det nye intellektuelle landskapet som åpnet seg i kjølvannet av flere vitenskapelige og teknologiske gjennombrudd. Plutselig kunne datateknologer og psykologer, antropologer og etologer snakke med hverandre, om ting som hadde relevans langt ut over deres spesialiteter. Etter hvert blandet også filosofer og andre humanister seg inn.

Bevissthetsforskning

Et typisk «treffpunkt» var bevissthetsforskningen, der fysikere som Roger Penrose og filosofer som Daniel Dennett kunne møtes. Et annet møtested var forskning på adferd, der økonomer, psykologer, biologer og Kunstig Intelligens-forskere utviklet nye modeller som var gyldige i flere domener, gjerne basert på spillteori. Det er slik forskning som ligger bak bestselgerne til forfattere som Malcolm Gladwell, mfl., og som vi nå nettopp har fått i Norge, blant annet på NHH (Institutt for samfunnsøkonomi).

John Brockman ble litterær agent for flere av forgrunnsfigurene i det han kalte «den tredje kulturen», som Richard Dawkins og Steven Pinker, og laget et digitalt møtested, edge.org, der mange av verdens skarpeste hjerner jevnlig deltar i interessante, men forståelige, diskusjoner om alt fra internettets effekt på den menneskelige hjerne til de grunnleggende årsakene bak terrorisme.

Og det som karakteriserer diskusjonene på edge.org, er at folk snakker om ting de faktisk har greie på. Visst kan man spekulere, men alltid forankret i empiri. Ingen forsøker å kamuflere dårlige tanker i uforståelig språk.

Virtuell virkelighet

En typisk «tredje kulturs»-intellektuell er Jaron Lanier. Han er dataforsker, var den som lanserte begrepet virtual reality, og er en pioner i å bruke denne teknologien innen bla medisin. Men han er også en anerkjent musiker og filosof. Og typisk nok for mange av pionerene innen datateknologi, er han ingen ubetinget teknologioptimist: Ett av hans poenger er hvordan vi skal greie å ta vare på de unike menneskelige kvalitetene i en stadig mer digitalisert verden.

En mer berømt «tredjekulturell» er Richard Dawkins, en av vår tids viktigste biologer, men også en viktig bidragsyter til forskningsfeltet artificial life (AI), og den som startet et helt nytt forskningsfelt: Memetikk. Men som for de fleste er mest kjent som humanist og religionskritiker.

Religionskritikk

Og nettopp religionskritikk er et viktig tema i den «tredje kulturen», der også filosofen Daniel Dennett er en viktig figur. Man ser på alle menneskelige uttrykk som fenomener som springer ut hvordan evolusjonen har formet oss, som sosiale vesener med en unik hjerne, med evne til symbolbehandling, planlegging, modeller.

Dette er vanskelig for klassiske humanister, som vil tro på den menneskelige fornuft og kultur som en sfære for seg, «ubesudlet» av biologien. Disse har lett for å se på «tredjekulturistene» som «scientister», «biologister» og «reduksjonister».

Problemet for de klassiske intellektuelle, de som måtte være igjen, er at utviklingen har løpt fra dem. Å diskutere menneskehetens utfordringer uten å ta hensyn til den «indre natur» (vår nedarvede psyke) og den «ytre natur» (teknologi, økologi) blir stadig mer meningsløst, fordi grensene for det menneskelige utfordres på så mange områder.

Kunnskap

Å være «intellektuell» i dag, på en annen måte enn som en kulturhistorisk kuriositet, krever kunnskap - om vitenskap og teknologi. Filosofi og obskurt språk er ikke lenger nok, det står heller i veien for forståelse. Kanskje representerer den «klassiske intellektuelle» - a la Sartre - en kulturhistorisk blindvei, som vi så førte over i dyrkingen av det totalitære. Men nå har de «tredjekulturelle» tatt opp igjen tråden fra Locke og Paine.

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra seksjon

Fri tenkning i Norge

Hvem er intellektuelle i Norge i dag? Hvilken innsats gjør de - og hvilken rolle bør de fylle? Har de noen innflytelse i et samfunn som er kunnskapsintensivt, men samtidig antiintellektuelt, som statsråd Tora Aasland hevder? I en serie artikler undersøker Aftenposten den frie tenkningens status i Norge. Les også: 16. juli: Knut Olav Åmås – En akademiker er ikke en intellektuell 17. juli: Stein Ringen – Intellektuelt mangfold 23. juli: Trond Berg Eriksen – Det taleføre tvisynet 28. juli: Gabi Gleichmann – Han er ingen intellektuell 2. august: Toril Moi – Vår tids tenkere 6. august: Andrew Kroglund – Fremtiden er intellektuell

Mest lest meninger

Feighetens hus

Det politiske Norge vil tvinge fredsprisvinner Dalai Lama til å gå bakveien når han skal gjeste Stortinget. Det er så ynkelig at det kan bli farlig.

«Avinor gir bort passasjerenes penger»

En stat i staten. Avinor er på tynn, tynn is når det ettergir litt av passasjeravgiften – og gir pengene til flyselskapene.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer