Les også:

Mangfold. «Vi vil ikke hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med flerkultur», skriver Frp-politikerne Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde. I en kronikk 26. august oppviser de en beskrivelse av norsk kultur som ikke bør stå uimotsagt.

Det flerkulturelle Norge er ikke en fiks idé fra Arbeiderpartiet, men en konsekvens av globalisering; fra kjærlighetsmøter til krig og fattigdom. I kjølvannet følger en rekke kulturelle og samfunnsmessige utfordringer. Disse tidvis sterke verdi- og kulturkonfliktene bør møtes aktivt, men de bør ikke benyttes som retorisk næring til nasjonalisme. Å stille spørsmål ved hva som kan gjøre norsk kultur inkluderende også for dem som ikke deler en norsk historie, handler ikke om å «bytte ut norsk kultur». Hva norsk kultur er og hvordan vi forvalter kulturarven, er viktige spørsmål.

Norsk identitet

Norsk Folkemuseum med sitt opprinnelige mandat om å skape en norsk identitet, kan her være et relevant utgangspunkt for et perspektiv på «norsk kultur». Da museet ble stiftet i 1894, var formålet å bevare et opprinnelig norsk uttrykk. Dette ble gjort gjennom å underbygge forestillingen om at norsk kultur var grunnleggende forskjellig fra andre kulturer. Å stille ut «det norske» endte i vesentlig grad med å stille ut det man mente var «uberørt»: bondekulturen. Det vil si at bykulturen og norsk kystkultur i langt mindre grad ble vektlagt og at urfolks eller andre minoriteters tilstedeværelse ble ignorert.

Museets formålsparagraf «om å samle og udstille alt som belyser det Norske Folks Culturliv» ble i løpet av 1980-tallet endret til alt som belyser «folks liv og livsvilkår i Norge». Endringen av formålsparagrafen innebar forpliktelser, og i tillegg til utstillinger om innvandring har museet arkivert individuelle innvandringshistorier. Det ble også innredet et pakistansk hjem i bygården Wesselsgt. 15. «Det pakistanske hjemmet» er en tydelig innlemmelse av en minoritetsbefolknings etableringshistorie i nasjonal minnekultur. Wesselsgt. 15 er en fin metafor på en nasjonalstat der dets innbo til enhver tid innlemmes i norsk kulturhistorie.

Nytt vidd

Poenget er ikke at alle mulige kulturer skal få sin plass i kulturarven, men at erkjennelsen av mangfold kan skape nytt vidd. På museet begynte man å synliggjøre de internasjonale aspektene i norsk by- og kystkultur. «Finnstuen», som ble vist frem som eksempel på hvordan finsk byggeskikk skilte seg fra norsk, er i dag vist frem som det den faktisk var: et bevis på finsk innvandring som del av den norske historien. Ingen stavkirker eller fjøs er byttet ut på Norsk Folkemuseum, men sammenhengen de presenteres i ser litt annerledes ut i dag, og de har fått en og annen ny nabo.

Nasjonalisme og kultur

Tybring-Gjedde og Andersen omtaler norsk kultur som om det var resultatet av en ensartet utvikling. Slik blir også tanken på at noe skal trenge inn i kulturen utenfra, det vil si noe som ikke var del av den indre utviklingen, oppfattet som truende. Det er ingen som benekter at det finnes en norsk kultur – som språket, likestilling mellom kjønnene, demokrati, et ideal om likhet – men en stor del av våre fellesskapsverdier er langt fra resultatet av kontinuitet innad i norsk tradisjon. De er verdier som i vesentlig grad har sprunget ut av impulser utenfra eller politisk kamp som har ført til et brudd med tradisjoner.

Grunnlovens verdier

Norsk kultur er summen av det vi feirer på 17. mai, skriver Andersen og Tybring-Gjedde. Jeg er enig med dem i at dette utgjør en mengde små kjære ting som fotballag og kongehus (forøvrig to institusjoner hvis representanter er preget av en flerkulturell grunninnstilling!), men den norske nasjonaldagen feirer først og fremst langt viktigere verdier: Verdier som at Grunnloven gir rettigheter og plikter til individet uavhengig av kulturell tilhørighet, og at internasjonale menneskerettigheter utgjør en del av vårt lovgrunnlag.

Det er fra disse kildene vi bør hente redskaper til å møte utfordringer knyttet til et flerkulturelt samfunn, og ikke fra en etnisk basert nasjonalisme.