«En triumf for internasjonalt ansvar» kaller Janne Haaland Matlary det når Vestens bombefly får FN-mandat til å angripe Libya. Hun roser «det flotte diplomatiet» som ligger bak fra briter og franskmenn. Matlary bruker ordet gledelig om at det endelig er blitt mulig å «bruke militærmakt for verdier». Hun gleder seg over «mandatets robusthet», som tillater «all slags militær inngripen». Det som ikke bare er gledelig, men «meget gledelig», er Norges deltagelse i krigføringen – begrepet «humanitær intervensjon» er visst ingen nødvendig eufemisme lenger. Den rosende adjektivbruken fortsetter: «Her er vi med blant verdens mest profesjonelle aktører.»
FN-mandat i ryggen
Matlarys innlegg bobler over av positive vendinger: «Vi viser at vi støtter Sikkerhetsrådet og humanitære verdier, samtidig som vi tar på oss konkret ansvar for å bære byrdene sammen med allierte.» Ikke bare viser vi ansvar, men vi «bærer byrdene» ved å sende F-16-fly for å bombe et land som ifølge flere internasjonale kommentatorer er å betrakte som et land i borgerkrig?
Ett argument har hun: denne gangen har man – i motsetning til da NATO bombet Serbia i 1999 – et FN-mandat i ryggen. Men likevel? Å bruke slike entusiastiske ord om noe så tvilsomt, forhastet og med uante konsekvenser – er ikke en professor i statsvitenskap verdig. Matlary er altså en varm tilhenger av «militærmakt for verdier» og klager i sitt innlegg over at viljen til det «har vært null siden Kosovo i 1999».
Krigene i Irak og Afghanistan har altså ikke handlet om verdier – hva har de handlet om da? Det har vært dumme kriger? Og nå har Matlary endelig fått den krigen hun har drømt om?
«Det internasjonale samfunnet»
Hun passer på å presisere at FN-mandat «ikke kan være et absolutt krav». Hvem skal da bestemme? Hvem skal ta seg retten til å kalle seg «det internasjonale samfunn»? Et nordatlantisk mindretall med verdens sterkeste militærmakt i spissen? Og hvem dokumenterer det nødvendige katastrofenivået? CNN?
Mest kommentert siste døgn