I pose og sekk? Kan Norge føre en liberal innvandringspolitikk og samtidig styrke velferdsstaten? Svar: Hvis innvandrerne er høyt utdannede og fra vestlige land: Ja. Hvis innvandrerne er ikke-vestlige og uten utdanning: Nei.

Stor etterspørsel på arbeidskraft har gitt Norge økt innvandring. Mest fra EU-land, men også fra ikke-vestlige land. Norge har stort behov for mange skattebetalere når aldersbølgen setter inn for alvor om 30 år. Kan innvandring være en redning? Mange mener at vi kan få både i pose og sekk, dvs. styrke velferdsstaten gjennom å drive en humanitær og liberal innvandringspolitikk.

Er Norge tjent med innvandrere?

Siden 1990 har én fjerdedel av innvandrere til Norge kommet som asylsøkere, en fjerdedel som arbeidsinnvandring (hovedsakelig fra EØS-land) og 40 prosent som familieforening.

Det er ikke særlig hyggelig å diskutere hvem vi tjener penger på. Asylpolitikk drives av humanitære motiver, uavhengig av økonomi (det er selvsagt ikke «butikk» i å ta inn krigsskadede barn). Men for et samfunn må det være lov å spørre om ytterligere innvandring er et økonomisk bidrag eller en byrde for landets innbyggere. En gevinst kunne være et argument for å ta flere.

Økonomiske effekt

Innvandring påvirker lønninger. Når mange malere innvandrer til Oslo, blir malertjenester billigere. Middelklassen får tilgang på billigere tjenester og kapitaleiere får nok arbeidskraft uten å måtte øke lønningene. Men internasjonal forskning har vist at disse effektene i beste fall er små, selv ved store strømmer av innvandrere. Da Israel opplevde masseinnvandring etter Sovjetunionens sammenbrudd, fikk innfødte israelere se svært liten effekt på lønninger og sysselsetting (utenom visse yrkesgrupper).

De store økonomiske effektene går derfor gjennom velferdsstaten, selv for land med liten velferdsstat (se for eksempel min artikkel Sustaining fiscal policy through immigration, JPE 2000).

Innvandring som investering

Fra statskassens synspunkt er innvandring en investering med en verdi lik summen av fremtidige skatteinntekter og kostnader (med lavere vekt på betalinger lenger frem i tid).

En typisk innvandrers forhold til statskassen starter med en periode som arbeidssøkende eller student der staten påføres utgifter. Så kommer en tid i jobb. Selv om han/hun nyter godt av offentlige tjenester (som helse, skole og veier), er skatteinntektene vanligvis langt større enn utgiftene. Etter en tid trer personen ut av arbeidsstyrken og går over på alders- eller uføretrygd. Denne perioden koster mye, uavhengig av om man er innvandrer eller innfødt.

Det er opplagt at den totale gevinsten for staten er størst hvis tiden som sysselsatt skattebetaler er lang og man er i en godt lønnet jobb. Innvandrere som er 25–35 år gamle når de kommer, som får jobb, og som blir stående lenge i arbeidslivet, er de som gir størst bidrag til velferdsstaten. Høy utdannelse er bra fordi det gir høyere lønn og betydelig høyere sysselsetting (ifølge Brochmann-utvalget).

Australia, Canada og New Zealand har tatt konsekvensen av disse innsiktene og har innført et punktsystem der mulige innvandrere får punkter for utdannelse og ung alder. Har man nok punkter, får man komme inn. Resultatet er en stor gruppe innvandrere som lykkes i arbeidslivet og bidrar til statskassen.

Ikke-vestlige innvandrere

Landbakgrunn spiller overraskende stor rolle. Vestlige innvandrere har høyere sysselsetting enn nordmenn, mens ikke-vestlige innvandrere har betydelig lavere sysselsetting, også om man ser bort fra flyktninger.

Frisch-senteret har undersøkt hvordan det gikk med ikke-vestlige innvandrere som kom på 1970-tallet. Resultatene er nedslående. Sysselsettingen for menn var høy da de kom, men falt etter 10–15 år. Etter 25 år i Norge var bare halvparten i jobb. Tall for etniske nordmenn i tilsvarende alder var rundt 90 prosent. Ni av ti av dem som ikke var i jobb, mottok uføretrygd eller andre sosiale ytelser. For kvinner var bildet enda mørkere – etter 25 år i Norge var bare 25 prosent sysselsatt, sammenlignet med 80 prosent for andre kvinner i samme alder.

Studien kan selvsagt ikke generaliseres for alle ikke-vestlige innvandrere. Visse innvandrere lykkes bedre over tid, spesielt de fra Sri Lanka og Chile. Men det virker rimelig at innvandrere med samme bakgrunn som de i studien (lavt utdannede fra Pakistan, Tyrkia og Marokko) vil få et relativt kort yrkesliv og bli en netto byrde for velferdsstaten. Husk at de som kom før 1975, hadde svært lett for å få jobb. Tilsvarende innvandrerne som kom til Norge i løpet av årene 1976–89, hadde faktisk lavere gjennomsnittlig sysselsetting enn de som kom tidligere. Jeg kan ikke se noe tiltak i dagens integreringspolitikk som på magisk vis skulle kunne øke sysselsettingen for disse innvandrerne.

Kan vi få i både pose og sekk? Ja, vi kan ta inn innvandrere som søker et bedre liv og samtidig styrke den norske velferdsstaten gjennom et stort netto bidrag til statskassen. Sørg bare for å velge ut unge og høyt utdannede vestlige innvandrere. Men for lavt utdannede ikke-vestlige innvandrere må man nok se langt etter gevinsten for statskassen. Det finnes mange argument for å ta inn flere innvandrere, men netto bidrag er ikke et av dem.