Det stilner i kontorlandskapet. Det prates mindre i telefonen. Har noe skjedd med folkeskikken?
Jeg merket det selv her om dagen, da jeg vegret meg for å ringe en venn for å slå av en prat. Best å sende en melding. Tid til en prat?
Tenk på deg selv. Ringer du nå til dags litt sjeldnere til venner bare for å prate? Holder kanskje kontakten via Facebook i stedet?
Vurderer
Mobilen har til nå vært et suverent verktøy for straks å få tak i folk overalt. Hadde man bare nummeret til riktig person, kunne man dra nærmest hvem som helst ut fra et viktig møte. Derfor var sentralbordene i bedriftene tidligere veldig tilbakeholdne med å oppgi mobilnummeret til sine ansatte.
I dag er det bare de mest nedstøvede offentlige etatene som ikke oppgir mobilnummeret til hvem det skal være. Sentralbordbetjeningen har nemlig fått med seg det siste: Deres egne folk tar ikke telefonen hvis det ikke passer dem. I stedet har de en svarermelding, hvor de ber deg ikke legge beskjed. Send heller en SMS.
Seinfeld var inne på det, da han svingte innom foran 18 000 nordmenn ute på Fornebu sist helg: Vi har begynt å se på mobilen med eiermine. Ta, ta ikke?
Ny tid
Langt ut på 70-tallet var det venteliste for i det hele tatt å få installert telefon. Man kunne få leieboere utelukkende ved at huset var tilkoblet telenettet. På 80-tallet spratt hele familien opp da det ringte. - Jeg tar'n!
Den store forskjellen ligger selvsagt ikke bare i at mobilen er personlig og at vi kan forstyrres og avbrytes hvor det skal være. Mobilen viser oss også hvem som ringer. Den gir oss tid til kjølig å velge. Hvor stor er sjansen for at et ukjent nummer skjuler noen jeg ønsker å snakke med?
For mine foreldre var det lenge uhørt ikke å ta enhver telefon. På fasttelefonen, du vet den vi en gang hadde, fantes ikke engang en av-knapp. Tenk om det var noe viktig!
Nå kjenner vi at det sikkert er viktig, stadig vekk. Men kanskje ikke viktig nok, ikke for meg. Kanskje jeg holder på med noe annet. Jeg holder jo alltid på med noe annet.
Utsetter
Er det flere som opplever det sånn? Jeg ringer informasjonssjef Anders Krokan i Telenor. Mannen har godt betalt for å ta telefonen tvert når journalister som meg ringer. Men ikke engang han tar den. Jeg sender en SMS og spør om hvordan det går med samtaletrafikken til nordmenn. 16 minutter senere: «Trenger du det umiddelbart eller går det bra i kveld eller tidlig i morgen? Anders»
Det viser seg at mobilsamtaletrafikken bare har vokst og vokst, etter hvert som det er blitt stadig billigere og lettere å ringe noen. Men nå viser ferske tall fra Post- og teletilsynet at antall minutter stagnerer, for første gang. I fjor vokste den årlige trafikken pr. person bare med 39 minutter, mot 119 minutter året før.
Ny vane
En travel venn av meg har simpelthen skrudd av ringelyden på mobilen - tilsynelatende for godt. Sjansen for at han tar den når jeg ringer, er kanskje 10 prosent. Nei, jeg tekster heller.
Mye tyder på at vår langsomme bevegelse mot stadig mer tilgjengelighet er i ferd med å nå et metningspunkt. Skal vi klare å være til stede i øyeblikket, uten å avbryte et møte eller vende oss bort fra et barn, kan vi bare ikke bli avbrutt hele tiden.
Derfor tar vi langsomt tilbake kontrollen over vår egen tid. Så får det heller bli en ny, litt slitsom vane at vi må tekste på forhånd for å avtale en telefonsamtale. Folkeskikken følger heldigvis med inn i fremtiden.
Seinfeld var inne på det, da han svingte innom foran 18 000 nordmenn ute på Fornebu sist helg: Vi har begynt å se på mobilen med eiermine. Ta, ta ikke?
Kommentarer