Tragiske ulykker til sjøs fører til etterlysning av nye regler for båtfolket. Regler er blitt samfunnets respons til dumdristig oppførsel, til lands og til vanns. De er blitt våre moralske krykker. Politikere tar imot sjenerøse gaver, følsom informasjon lekkes ut gjennom sosiale medier, båtfolk kjører hjem fra fest uten redningsvest.

Immune mot kritikk

Etterpåkloke kan vi se at aktørene ikke burde ha gjort det. Men hvordan kunne de vite det? Det fantes ingen eksplisitt regel som forbød handlingen. Dermed synes aktørene å være immune mot kritikk, i regelsamfunnet. «De burde ha forstått det av seg selv,» har liten tyngde som argument. Her er det nok å være en trofast regelfølger.

Praktisk klokskap

Vi kan ikke fortsette å være regelorienterte på denne måten, uten at det får uheldige konsekvenser. Jo flere regler vi skaper, desto mer nedsløvet og dovent blir det såkalte folkevettet. På latin kalte de det sensus communis, som senere ble til «common sense» på engelsk. Begrepene knyttes gjerne til praktisk klokskap, til evnen å tolke situasjonen rett og handle deretter. Denne evnen kan en ikke lese seg til. Det tar tid å tilegne seg den, gjennom erfaring og samvær med folk som allerede er kloke.

Regelsamfunnet forsøker å skape en snarvei til klokskap, via regelboken. Dette viser en manglende forståelse for hva som skal til for at mennesker skal lære seg å ta kloke beslutninger i trengte situasjoner.

Personlig ansvar svekkes

En alvorlig ulempe med å pynte på reglene hver gang noen har gjort noe dumt, er at det skaper et falskt inntrykk av at man dermed har gjort noe vesentlig. «Nå kommer ikke dette til å skje om igjen,» kan være tankegangen. Den kan bidra til å svekke det personlige ansvaret, og dermed øke risikoen for at folk handler på en uvettig måte.

Smutthulletikk

I regelsamfunnet får vi også såkalt smutthullsetikk: Det blir legitimt å tenke at alt reglene er tause om, er etisk forsvarlig. Dermed får den enkelte en motivasjon til å utnytte smutthull i regelverket.

Ansvar for egne handlinger

Ambisjonen om å lage regler som forbyr alt som er dumt, kan ikke innfris. Likevel synes den å være levende i vårt samfunn. Vi bør i stedet skape grobunn for at individer lærer praktisk klokskap. Det kan skje ved å gjøre den enkelte ansvarlig for sine handlinger, og for utfallet av dem.

Friheten til å prøve og feile er viktig for å utvikle seg til et klokt menneske. Å ta stilling og velge, er noe som primært bør forankres hos individet, og i mindre grad i et regelverk som noen jurister har kokt sammen.