Høye lønninger. Da Olav Thon i sommer uttalte at fett betalte ledere gjør en dårligere jobb, vakte det naturlig nok en viss oppmerksomhet. Mens enkelte profilerte samfunnstopper var enige med Thon, var andre mindre begeistret for utspillet. Nå finnes det imidlertid empirisk forskning som sier noe om hvordan høye belønninger påvirker individers prestasjoner, og denne tyder på at Thon har rett i at ledere med fete lønninger ikke presterer noe bedre enn andre, kanskje tvert imot.
De amerikanske forskerne Ariely, Gneezy, Loewenstein og Mazar har undersøkt hvordan store økonomiske incentiver påvirker våre prestasjoner. I et eksperiment skulle deltagerne utføre seks forskjellige oppgaver, og hver av disse ble vurdert til å være «bra» eller «meget bra» utført. Deltagerne ble tilbudt ett av tre ulike incentiver, og hvem som fikk hvilket incentiv var tilfeldig.
Prestasjon.
Enten ble man tilbudt en relativt liten belønning for å løse oppgavene, en belønning som var moderat eller en belønning som var formidabel. Den formidable belønningen var slik at man for hver av de seks oppgavene fikk et beløp på nivå med en gjennomsnittlig netto månedslønn, gitt at man presterte «meget bra». De som fikk toppscore på alle oppgavene ville altså tjene bortimot et halvt års nettolønn i løpet noen timer. I den moderate og lave belønningen kunne man maksimalt tjene henholdsvis ti og én prosent av toppbeløpet i den formidable belønningsgruppen. I alle tre gruppene ble beløpet redusert til det halve for hver oppgave som bare ble vurdert som «bra» utført.
Med hensyn til hva deltagerne maksimalt kunne tjene på deltagelsen, viste resultatene at deltagerne med den formidable belønningen tjente signifikant mindre enn de andre. Deltagerne med moderate og lave belønninger tjente over 35 prosent av hva de maksimalt kunne oppnå, mens de med den formidable belønningsstrukturen kun tjente rundt 20 prosent. Tilsvarende var den gjennomsnittlige andelen oppgaver vurdert til «meget bra» 6,3 prosent i gruppen med den høye belønningen, mens det for moderat og lavgruppen var henholdsvis 22,2 og 25,6 prosent. Deltagerne med det formidable incentivet presterte altså gjennomgående dårligere enn de andre, hvilket skulle tilsi at incentivsystemer av ekstrem natur fører til dårligere prestasjoner, og ikke bedre. Med andre ord i tråd med Thons påstander.
Ulike ferdigheter.
Nå vil man kunne påpeke at ulike typer oppgaver krever ulike ferdigheter, og at økonomiske incentiver påvirker oss forskjellig avhengig av hvilke utfordringer vi står overfor. Det er en fornuftig observasjon som forskerne også tok høyde for. De gjennomførte et nytt eksperiment for å teste om man fant prestasjonsforskjeller avhengig av om deltagerne utførte oppgaver som var fysisk kontra kognitivt krevende. Også her hadde man tre ulike incentivnivåer, og hver av oppgavene hadde et prestasjonsnivå man måtte over for å oppnå et «meget bra» resultat og utløse maksimal belønning. Igjen viste resultatene at den formidable belønningen ga dårligere prestasjoner enn det lave og moderate incentivet. Imidlertid gjaldt dette bare kognitivt krevende oppgaver.
For dem som utførte en ren fysisk aktivitet var det en positiv sammenheng mellom belønningsnivå og prestasjonsnivå. Det betyr at for arbeidsoppgaver som bare krever fysisk innsats øker ytelsen med belønningen, mens det for kognitivt krevende oppgaver er slik at sammenhengen mellom belønning og prestasjoner ikke bare forsvinner på et gitt incentivnivå, men den blir faktisk negativ.
Så med mindre hverdagen til norske næringslivsledere bare består av gjentatte fysiske bevegelser med minimal mental aktivitet, er det liten grunn til å tro at ledere med skyhøye lønninger presterer noe bedre enn de ville gjort med mer en moderat avlønning. At de får nok til gull i grøten, fører altså ikke automatisk til at de gjør gull av gråstein.
Kommentarer