Meninger tvinges under jorden

Sorg og lettelse. Mye har og vil bli skrevet om bomben og massakren. Det er viktig at så mange som mulig får uttrykt sitt syn og refleksjoner over hendelsene. Bare på den måten vil vi være i stand til å bevege oss fremover.

Jeg er en brun kvinne og har bodd i Oslo i over tyve år. Da jeg hørte om bomben må jeg innrømme at jeg, som mange andre, håpet det ikke var en utlending eller en muslim. Jeg husker godt dagen etter 11. september. På vei hjem møtte jeg unge menn som slang rasistiske kommentarer etter meg, og en gammel kvinne som krysset gaten i frykt. Jeg kom hjem sjokkert og klar over at denne frykten for fremmede ligger og nører under overflaten blant mange nordmenn.

Sammen med sjokket og den utrolige sorgen jeg fortsatt føler, var det med en viss lettelse jeg hørte at massemorderen var en hvit, norsk mann, faktisk en fra mitt eget nabolag.

Fienden bor blant oss

Jeg har vel alltid følt Norge som et konformt samfunn. Man trenger ikke å reise lenger enn til våre naboland for å konstatere at vi er et homogent folkeferd. Ja, jeg har gått på ski til Kikut hvor jeg har møtt anorakkledde nordmenn som smilende har sagt: «Welcome to Norway.» Ja, jeg har tilbrakt sommere i seilbåt, og ja, jeg har vært på Besseggen med min mann og hørt ham si: «Hvor utrolig vakkert det er». (Mens jeg ikke ser annet enn et kaldt, tomt og skummelt landskap uten trær). Det er likevel noe virkelig vakkert ved dette landet som jeg er stolt over å kalle mitt hjem.

Politisk korrekt

Men kan jeg da også få lov å hevde at det finnes en slags norsk naivitet i vår kollektive bevissthet? At vi har veldig klare begreper om hva som er rett og galt, og at dette forløses i en konform, politisk korrekthet. Vi representerer på mange måter det ideelle samfunn som står for åpenhet, tillit og troverdighet. Vi tenker ikke på at vi representerer en velferdsstat som er utenfor enhver fatteevne for en nykommer. Vi tar imot og venter tålmodig på at de også skal bli en del av den norske sosiale veven. Er denne typen integrering mulig? Hvordan kan vi integrere våre «innvandrere» når de ikke representerer mangfoldet i samfunnet hvor de kommer fra? Vi ser ut til å invitere inn dem med flest behov og med minst ressurser.

Forskjeller er tabu

Vår politiske korrekthet overføres også til den personlige arena. Vi som ikke er etnisk norske både ser og oppfører oss annerledes. Kanskje vi ler mer høylytt? Kanskje vår øyekontakt varer litt lenger eller at vi har et annet temperament. Fra et sted inne i den kollektive bevisstheten til mine norske venner virker det som om det er galt å snakke om våre forskjeller. Å snakke om våre forskjeller blir på en måte indiskret. Små barn kan peke på meg, smile og nevne min hudfarge mens deres foreldre ser på meg unnskyldende og er skamfulle fordi det å påpeke forskjeller er rasistisk. Jeg har vokst opp i et flerkulturelt samfunn, og er vant til å beskrive mange ulike etniske grupper, både positivt og negativt. Dette betyr ikke at det er rasistisk. Denne norske frykten for forskjeller nærer en mangel på mangfold.

Under jorden

Mange av holdningene vi avfeier som politisk uakseptable, finner vi igjen, gjerne anonymt, på blogger og som kommentarer på Internett. Mye av dette er ekskludert fra en åpen dialog i samfunnet og de utstøtte finner sammen i lukkede internettfora hvor våre barn fort kan bli ofre for svært begrenset tankegods. Kan det være at gjennom vår søken etter å gjøre det rette at vår politiske korrekthet har skapt et samfunn som har tvunget «einstøinger» til å gå under jorden? Jeg kan også klandre meg selv for å kutte ut diskusjoner hvor jeg rett og slett ikke ønsker å høre synspunkter som jeg finner støtende.

Konflikt og dialog

Livet er for kort til å høre på den pakistanske drosjesjåføren snakke nedsettende om norske kvinner. Livet er for kort til å høre på etniske nordmenn klage på at alle somaliere lever på trygd og tygger khat.

Vi må skape et samfunn hvor det er rom for konflikt og dialog. Bare ved å bringe alle stemmer i det offentlige rom kan vi skape nødvendige endringer og en ny forsonende retning.

Hvordan opprettholder vi en åpen dialog som fremmer en bedre fremtid, en aksept av konflikter og forskjeller? Hvordan gjør vi dette uten å falle inn i den samme gamle fellen med politisk korrekte -ismer som fortsatt bare vil ha en gjensidig, isolerende effekt?

Frykten er der

Det er på tide å avslutte slaget om -ismene og møtes i dialog der hvor alle kan snakke åpent uten frykt for å bli stemplet som politisk ukorrekte. Det er fundamentalt sett både uinteressant og uproduktivt. Mens de som er direkte berørt av bombingen og massakren på Utøya fortsatt må sørge, er det nå vårt ansvar å endre den norske diskursen vel vitende om at frykten ligger like under overflaten, for når som helst å bli nøret opp igjen.

Siste fra Meninger

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.