Fattigdom og terror

Vi har lykkes over all måte. Jeg som skriver og du som leser er etterkommere av slektsledd etter slektsledd som har overlevd og ført videre både gener og kunnskap – til tross for vår sørgelige mangel på pels, klør og hurtighet.

Alt takket være vår intelligens og våre sosiale systemer. En unik intelligens bygget på vår evne til å gruppere og systematisere kunnskap. Vi trekker lærdom av hendelser og finner strategiske måter å overleve på. Samtidig er vi flokkdyr, vi overlever ved å hjelpe hverandre, ved å sosialisere dem som ikke deltar og bidrar, og vi lever i en komplisert og gjensidig avhengighet av å støtte hverandre etter tur.

Men dette er fantastiske egenskaper for arten som kommer med en kostnad i form av et sterkt ønske om sosial kontroll og forutsigbarhet. Vi liker ikke snyltere. Ikke fremmede. Vi har et sterkt og instinktivt behov for å definere verden i oss og dem. Oss som vi hjelper, og dem som vi mistror.

Men vår intelligens har samtidig gjort oss i stand til å gjennomskue oss selv. Til å reflektere moralsk over slike instinkter. Stille spørsmål ved enkle sannheter og forklaringsmodeller. Når kampen om tilværelsen ikke er like tøff kan vi utvide perspektivene. Inkludere flere i «oss», og mistro vår egen tendens til å oppvurdere oss selv i forhold til «dem».

Men verden er ennå ung. Vi som er født på 70-taller har vokst opp i en fantastisk spennende brytning. Fra historier om Jungeldoktoren og sanger om «en ekte hottentott» som skulle illustrere det eksotiske, til variasjoner over temaet en svart flokk og en hvit flokk møtes med gjensidig mistroiskhet inntil et individ står i fare og blir reddet av en av fienden, og alle oppdager at de andre egentlig er akkurat som oss. Vi har sunget «Noen barn er brune, som et nystekt brød», og fornøyde konkludert med at inni er vi like. Senere har det blitt skapt populærkulturelle synteser av de to temaene i historier som Pocahontas og Avatar. De fremmede er nettopp fremmede, men like fullt gjenkjennelige på et dypere plan, og vårt moralske ansvar favner dem.

Fascinerende illustrasjoner av intelligensens bestrebelser på å gjennomskue seg selv. Menneskets iboende ønske om stadig å nå ut over seg selv, og kulturens plass i en slik visjonær, skapende virksomhet.

De flestes prioriteringsliste er likevel klar og instinktiv. Først mine nærmeste, så de grupper jeg ser meg selv som en del av – skolen, bedriften, nærmiljøet, partiet, etnisk norske eller innvandrerne, vesteuropeere, kristne eller muslimer, mennesker eller levende vesener. Vi definerer innenfor og utenfor i større eller mindre ringer avhengig av vår oppfattelse av ressurstilgangen. Ikke på grunn av en moralsk svikt, men fordi det er slik mennesket har overlevd.

Inspirasjonskilden til alle former for terror, fremmedfrykt og hat ligger derfor i vår egen indre fattigdom. Fokus på ressursmangel gir sterke impulser om tilbaketrekning til primitive reaksjonsmønstre. Botemiddelet er kanskje en miks av refleksjon, kultur og takknemlighet?

Siste fra Meninger

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Hun reiste helt alene til Syden og testet ekstremversjonen av ensomhet

Ensomhet er en leveform som må få oppmerksomhet og beherskes, skriver Johanne Magnus.

Det er ikke Sidsel Wold netthetserne vil til livs. Det er makten hennes

Den viktigste årsaken til at Sidsel Wold blir hetset på nett er at hun har makt, mener Anja Sletteland.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer