DEN SÅKALTE FRIGJØRINGSTEOLOGIEN ble verdenskjent for sin uredde kamp mot de latinamerikanske diktaturene på 1960- og -70-tallet. Deler av det katolske presteskapet gjorde skandale med å mobilisere fattige til revolusjon mot det som tradisjonelt hadde vært kirkens maktgrunnlag, de rike og de militære. Men etter revolusjonenes politiske nedturer har denne kontroversielle teologien av noen blitt erklært død i Latin-Amerika.Spørsmålet er om ikke denne begravelsen ble forrettet av grupper som aldri var særlig interessert i dem som frigjøringen gjelder: De fattige. Den praktiske kampen for de fattiges eksistens og rettigheter er første teologi. Denne kirkelige bevegelsen viser at det å bli vekket av fattiges nød krever svar som kan plassere en midt i Jesu korsvei - mot vår tids Golgata: Den tredje verdens lidelser.Derfor har det ikke vært påkrevd å filmatisere lidelseshistoriens bestialiteter, slik Mel Gibson gjorde med "The Passion of The Christ". Kristi sår viser seg i den fattiges kropp påført gjennom diktaturenes tortur og undertrykkelsens daglige sult. Frigjøringsteologene går ikke på kino for å forstå evangeliet. De går til de fattige ved å kjempe for dem.Bak en europeisk teolog står det som regel et stort bibliotek. Bak en frigjøringsteolog, derimot, står det et undertrykt folk. I møtet med fattige endevendes tradisjonell europeisk teologi, og frigjøringsteologien fødes.For frigjøringsteologene innebar dette møtet med den fattiges undertrykkelse konflikt og forfølgelse. Latin-Amerika var jo den kalde krigens slagmark. Frigjøringsteologene ble raskt utpekt av det politiske høyre, med USA i spissen, som politiske fiender (Santa Fe-dokumentene fra 1980). Den katolske kirkes øverste leder i El Salvador, Oscar Romero, var den første biskopen i kirkens historie siden middelalderen som ble drept da han holdt gudstjeneste. Da hadde allerede prester og lekfolk i landet blitt likvidert, i en borgerkrig som kostet 75 000 mennesker livet.INICARAGUA VAR UNDERTRYKKELSEN av fattige under Somoza-regimet så voldsom at store deler av kirken brukte frigjøringsteologi til å agitere for revolusjon. Det fantes til og med prester som bar våpen i sandinistrevolusjonen i 1979, men de fleste frigjøringsteologene holdt frem Ordet som eneste våpen.De kristne var havnet midt i skuddlinjen. De måtte som Mesteren selv gå lidelsens vei i kampen for nesten. Frigjøringsteologene insisterte på at den fattiges sted og undertrykte situasjon skulle være utgangspunkt for all teologi. Derfor startet de basismenighetene på 70-tallet, med de fattige som egne fortolkere av Ordet. Den fattiges perspektiv ble nå prestenes konstante utfordring, noe jeg selv har fått oppleve gjennom mine studieopphold i blant annet El Salvador. Men menighetene ble ofte diktaturenes fiender i Latin-Amerika, og mange prester og fattige ble drept.I dag er det få basismenigheter tilbake. Av de som ikke ble forlatt under konfliktene, ble mange stengt av de konservative delene av hierarkiet som et ledd i Vatikanets kamp mot denne teologien. Dette skjedde over hele kontinentet. Og de radikale teologene ble stort sett kastet ut av presteseminarene. Andre fikk taushetspåbud av den institusjonelle kirken i Roma. Når biskoper nå utnevnes, forbigås frigjøringsteologer systematisk. I dag er det en påfallende stillhet om frigjøringsteologien i Latin-Amerika.DETTE SKYLDES IKKE BARE "MOTREFORMASJONEN" innen den katolske kirke, men også en ny utfordrer: Protestantisk misjon, særlig fra USA. Noen har sarkastisk påpekt at frigjøringsteologene valgte de fattige, mens de fattige valgte pinsekristendom.Så enkelt er det heldigvis ikke. Men pinsevekkelsen i Latin-Amerika har vært enorm, og deler av den har også fordømt frigjøringsteologi som gudsfiendtlig kommunisme. Noen av mine studiekamerater måtte skrive under på en skriftlig erklæring om at de var motstandere av frigjøringsteologi, før deres opptak til et pastorseminar for pinsevenner ble vurdert. Den protestantiske vekkelsen er flertydig, men store deler av den står for en fundamentalisme som utvilsomt underminerer den politiske kampen for fattige.Marx' ord om religion som opium for folket forblir en etisk utfordring for oss som kristne, ikke minst for norske misjonærer som arbeider blant fattige. Derfor er også forsker Terje Tvedts spørsmål om Norge selv driver statsstøttet eksport av kristen fundamentalisme gjennom deler av bistanden viktig å ta på alvor.I tillegg er de ytre mulighetsbetingelsene for religionsutøvelse i Latin-Amerika drastisk endret. Med Det internasjonale pengefondets og Verdensbankens dikteringer av gjeldstyngede lands økonomiske politikk fra 1980-tallet av, tok markedet over samfunnsområder som tidligere var politikkens domene. Frigjøringsteologiens mål var at de fattige selv skulle bli subjekter i utviklingen av sitt samfunn, og ikke bare ofre for det. Spørsmålet som er blitt presserende nå, er om ikke Pengefondets nyliberale resepter, som er blitt støttet av norske regjeringer, har underslått troen på at dette er mulig. Ved at markedet styrer mer av de fattiges livssfærer, overføres ansvaret for de fattiges nød fra diktaturer og politiske grupper til ansiktsløse markedsmekanismer. Frigjøringsteologenes massemobilisering av fattige har meget vanskelig for å gi resultater når det er nesten umulig for en valgt regjering å gi etter for politiske krav fra fattige som ikke samsvarer med kreditorenes og investorenes nyliberale betingelser. Og tro meg, de nye sosiale bevegelsene og frigjøringsteologien er på ingen måte enige med Pengefondet og Verdensbanken! Dette kan også utgjøre dødsstøtet til håpet som valget av sosialisten Lula som Brasils president bragte til fattige på hele kontinentet, et valg der basismenigheter og de landløses bevegelse (som frigjøringsteologer startet) utgjorde en viktig del av Lulas velgermasse.HER I NORGE HAR KIRKENS NØDHJELPS ungdomsorganisasjon Changemaker løftet frem disse bevegelsenes krav om sletting av illegitim gjeld som diktaturene overlot til dagens demokratier. Den norske regjeringen har imidlertid ikke villet akseptere dette kravet.Frigjøringsteologi blir født idet den fattige spør: "Hvordan skal jeg leve ut min tro på Jesus fra Nasaret i denne undertrykte situasjonen?" Dette spørsmålet vil ikke fattige kristne i Latin-Amerika slutte å stille, selv om de som har gitt radikale svar på dette har blitt forfulgt. Tvert imot, fødes her et nytt håp, slik biskop Oscar Romero profetisk uttrykte: "Hvis de dreper meg, skal jeg stå opp i folket".Men frigjøringsteologien lærer oss at svaret på dette spørsmålet må gjelde den fattiges nød. Og den er ikke blitt mindre i dagens Latin-Amerika. Derfor er ikke dette en teologi for meg. Dette gjelder de andre. Her har frigjøringsteologene gått i dyp dialog med filosofen Emmanuel Levinas. Han mener at det tilsynelatende høyverdige ønsket om å bli frelst, er uttrykk for jegets sykelige omsorg for seg selv. Frigjøringsteologene siterer i stedet Jesus: "Salige er dere fattige, for Guds rike er deres" (Lukas 6,20). Dermed er frelsen for den Andre; den fattige. Kristus kommer til meg, gjennom de fattige med et kall. Dette kallet er ifølge frigjøringsteologen Jon Sobrino intet mindre enn å ta de korsfestede folkene ned fra korsene.LIKEVEL, FRIGJØRINGSTEOLOGI ER INGEN spektakulær teologisk innovasjon. Tvert imot er dette uttrykk for det samme evangelium som Jesus forkynte: Da den rike mann var bekymret for sin egen frelse, svarte Jesus med å rette oppmerksomheten mot den jordiske Moseloven, og spesielt mot de fattige (Markus 10,17-27). Den rike gikk bedrøvet bort, berettes det. Mens den fattige tok i mot Frelseren.