"Dømt av sine likemenn"

DET VILLE IKKE SKJE HELLER. Sant nok kunne han bli frikjent, men ikke av kolleger uten juristutdannelse blant dommerne. Like lite ville det skje at en direktør som eventuelt var tiltalt for svindel, kunne forlange å få to direktørkolleger blant sine dommere i en lagmannsrett.Men den 14. februar avsa Borgarting lagmannsrett dom i en sak som var reist mot en øyenlege. Legen ble i tingretten i november 2003 dømt til å betale en pasient 1,3 millioner kroner i erstatning fordi han i mars 2000 ikke hadde oppdaget en kreftsvulst bak et øye. Han anket, og han vant frem: Legen ble frifunnet, og den kreftrammede pasienten, som mistet skarpsynet før svulsten ble oppdaget tre måneder senere, ble dømt til å betale ham nesten 210.000 kroner i saksomkostninger.Blant de fem dommerne var to fagkyndige dommere, to øyenleger som spilte en svært aktiv rolle under saken. Det er ikke for mye sagt at de gjorde en betydelig innsats for å få sin kollega frikjent. Jeg skal ikke si at jeg aldri har opplevd en skjevere rettergang; det har jeg. Men det er 35 år siden, og det var i Sovjetunionen.De to øyenlegene stilte ikke ett kritisk spørsmål til sin kollega. Derimot trakk de i tvil hver eneste uttalelse og vurdering fra saksøkers side - en kvinne som underviser i sykepleie, og som derfor ikke er ukjent med fagmaterien. Legenes spørsmål var så ledende og så ladet at de i en amerikansk rett ikke ville ha blitt tillatt av rettens administrator hvis de var kommet fra saksøktes advokat. Her kom de fra dommerne.

"Adekvat og tilstrekkelig."

De holdninger som kom til uttrykk, lå tykt utenpå alt som foregikk i Borgarting lagmannsrett i dagene 17.- 21. januar, og koker ned til: Vår kollega skal frifinnes.Disse holdninger gjennomsyrer også domspremissene: "De undersøkelser som ble foretatt var adekvate og tilstrekkelige ut fra de opplysninger som forelå.""Det forelå ikke noe motiv for (saksøkte) for ikke å formulere seg presist. Dersom (saksøker) hadde opplyst om ensidige øyeplager, ville dette stått i journalen."Uklarheten i resonnementene forsterkes av et ras av kommafeil - det dunkelt sagda är det dunkelt tänkta - men jeg venter meg ikke underverker av medisinere eller jurister i så måte heller. Problemet her, og det er stort, er rettssikkerheten.Saksøker forsikret at hun hadde redegjort for plager i ett av øynene, og fortalte at hun ikke hadde noen følelse av at legen lyttet til henne, fordi han hadde det meget travelt. Dette er ikke engang nevnt i domspremissene.Det er derimot nevnt i den irettesettelse som legen fikk fra både Helsetilsynet og Fylkeslegen da saken ble innklaget dit. Dommen nevner at Helsetilsynet mener det var grunn til å gi legen en reprimande.

Et lavpunkt.

Dommen er, hva holdninger angår, en blåkopi av ett av lavpunktene i norsk jus de senere år, nemlig den enstemmige høyesterettsdommen som felte Bergens Tidende i 1994. En plastisk kirurg, som mente seg påført stor økonomisk skade etter at avisen hadde skrevet om noen av hans pasienter, ble tilkjent over tre millioner kroner i erstatning.Premissene fra den dommen kan sammenfattes slik: Det lar seg objektivt fastslå at legen led økonomisk skade, mens det bare var pasientenes subjektive oppfatning at de var skamfert. Det var denne dommen som ble omstøtt og faktisk latterliggjort av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Bergens Tidende ble frifunnet og tilkjent seks millioner kroner i saksomkostninger. Høyesterett presterte blant annet å se bort fra et ganske solid fotomateriale som tydet på at det ikke var rent subjektivt når disse brystopererte kvinnene mente seg skamfert. Vel skal fru Justitia ha bind for øynene, men det burde ha vært grenser. Det var det ikke før vi kom til Strasbourg.

Subjektivt.

I Borgarting-dommen heter det: "Lagmannsretten bemerker at den ikke betviler (saksøkers) subjektive opplevelse av kommunikasjonen med legene", men tilføyer at den ikke finner å kunne legge hennes fremstilling til grunn. Kort sagt: Vi hører hva du sier, men vi tror ikke det er sant. Det koster deg 210 000 kroner, pluss de 1,3 millioner du trodde du hadde fått i erstatning, pluss salæret til din egen advokat. Takk for i dag.For 46 år siden, som 19-årig journalist, refererte jeg min første rettssak. Rettens administrator kjørte den på en slik måte, og med et så urettferdig utfall, at jeg skrev en skarp kommentar. For et par år siden, nesten 44 år senere, kom en gråhåret mann bort til meg i Oslo og spurte om jeg kjente ham igjen. Jeg måtte svare nei. Han sa et navn, og tilføyde:- Det var jeg som var dommer i den saken på Steinkjer i 1959. Du hadde jo helt rett, du. Men hvor mye tror du en ung dommerfullmektig skjønner?Nei, si det. Nå er ringen sluttet: For en måned siden refererte jeg min aller siste rettssak. Og jeg tror jeg vet hvor mye lagdommere skjønner. Så noe har jeg da lært på disse årene.