Psykiatri. Min historie er ikke unik. Jeg ønsker å belyse hva langvarig bruk av antidepressiva og ulike diagnoser psykiatrien setter, kan føre til for et menneske.Jeg er en kvinne i begynnelsen av 30-årene. Trygdet for tiden og usikker på min egen fremtid. Ti år av mitt liv har jeg brukt på å medisinere bort følelsene mine med antidepressiva. Jeg sluttet for noen år siden, og det er først nå jeg begynner å helbredes og finne tilbake til livet mitt. Det er tøft, men samtidig den eneste måten for meg å forstå hvorfor jeg er blitt deprimert og fått angst.
Selvinnsikt for å bli frisk.
Pillene la et lokk på alle mine følelser. Jeg kjente ikke på sinne eller gråt. Jeg levde ikke. Jeg eksisterte. Det siste året får jeg så mye følelser opp som jeg ikke har kjent på hele livet. Det er smertefullt, men verdt det, velger jeg å tro. Jeg er allerede blitt ganske mye bedre og har fått styrket selvfølelsen en god del hakk. Selvinnsikten min er min veileder for å bli frisk - ikke pillene. I tillegg går jeg både til psykomotorisk behandling og psykolog. Psykologen min fikk meg til å få øynene opp og tenke at det var naturlig at jeg var trist ut fra forutsetningen. I begynnelsen av 20-årene begynte jeg å få panikkanfall. Følelsen av å miste kontroll over min egen kropp var forferdelig. Jeg gikk til lege og fikk antidepressiva. Det hjalp. Derfor tenkte jeg ikke noe mer over det. Det jeg i dag vet, er at panikkanfall er en måte for kroppen å si fra på til deg om at det finnes mange undertrykte og ubearbeidede følelser som må opp og frem. Jeg fortsatte mitt aktive liv med jobb, trening og studier. Til jeg ble rammet av en kraftig depresjon i midten av 20-årene som endte med selvmordsforsøk. På stedet hvil i seks år.
Doseringen på antidepressiva ble satt betraktelig opp, jeg ble nesten manisk. Jeg brukte penger over evne, var ukritisk til alt. Flere diagnoser ble satt på meg: Bipolar 2, generell angst, panikklidelse, emosjonelt ustabil, personlighetsforstyrrelse osv. Det ble ikke sagt noe om at min oppvekst hadde hatt noe med dette å gjøre. Jeg "kjøpte" diagnosene og innstilte meg på at jeg var født slik og at jeg alltid kom til å være slik. Jeg innstilte meg på å bruke medisiner resten av livet mitt.Jeg vil anta at jeg var på stedet hvil i ca. seks år. Seks tapte år. Nå skjer det noe.
Da jeg sluttet med pillene og begynte å tillate meg å føle, begynte det å skje noe. Og nå skjer det noe nesten hver dag med meg. Jeg er ikke lenger på stedet hvil. Selv spenningene i nakken og skuldrene er blitt sterkt forbedret etter at jeg tok sjansen på å kjenne på såre følelser. Jeg jobber ikke, så jeg har tid til å kjenne etter, men jeg har i dag i det miste håp om at jeg kan bli ganske bra og på sikt kunne fungere i jobb. Fordommer møter jeg nok av fra folk som tror jeg er lat eller bare går hjemme. For meg handler det om å reparere en ødelagt oppvekst og bygge opp en selvfølelse. Det er hardt arbeid, jeg jobber med meg selv hver dag. Skriving, dans, lange turer i naturen, terapi og meditasjon - dette hjelper meg tilbake. Panikkangsten er et ikke-tema i dag. Uforståelige depresjoner er borte, men jeg kjenner sinne og sorg. Jeg er ikke en bipolar person som trenger å medisineres. Jeg er en følelsesmessig skadet person som vil komme videre. Der ligger løsningen. Den er smertefull og tøff, men den eneste som virker. Jeg ønsker ikke å bli et følelsesmessig avstumpet offer som ukritisk tar til takke med en diagnose og så medisinerer bort enhver upassende følelse. Jeg må i så fall ta medisiner resten av livet for å unngå tilbakefall. For meg er det ønskelig å gå videre.Jeg vil gi slipp på fortiden.
Lett å bli et offer.
Det ensidige fokuset på diagnoser og medisiner som passer for hver diagnose, sykeliggjør pasientene. Det gjør det lett å bli et offer og gi opp. Jeg gjorde det selv i mange år. I dag forstår jeg hvorfor jeg har fått disse diagnosene. Det er det viktigste. Det er helt fint å ta pillene en kort tid, og ved suicidale eller psykotiske tendenser, men ikke ukritisk over år. Det er noe riv ruskende galt i samfunnet når bruken av antidepressiva bare øker og øker.Er det meningen at vi skal medisinere bort alle følelser og godta enhver diagnose ukritisk?Jeg er ennå ikke helt frisk og har mange sår å lege, men jeg er denne gangen i hvert fall på rett vei.
Kommentarer