Liten forskjell. Når president José Manuel Barroso om noen uker besøker Norge - for øvrig det første offisielle norgesbesøket noensinne av en sittende kommisjonspresident - overrasker det meg ikke om han synes forskjellen er påfallende liten mellom Norges og medlemslandenes integrasjon i EU.

Tett samarbeid.

Den norske tilknytningen til EU har fått et omfang og intensitet som gjør at man lett kan oppfatte Norge som et "virtuelt" medlemsland. Samarbeidet er på visse områder tettere enn det enkelte medlemsland har oppnådd (Schengen, den militære innsatsstyrken), og vi har nå et stadig mer tillitsfullt og konstruktivt samarbeid selv på et tidligere så kontroversielt område som fiskeripolitikken. EØS utgjør hjørnestenen i norsk EU-tilknytning, men den aktive europapolitikken handler stadig mer om de ikke-økonomiske spørsmålene.

Samarbeid i vekst.

Utenriks- og sikkerhetspolitikken er et slående eksempel. Norge og de andre EFTA-landene har tett dialog med EU og støtter som regel de ulike uttalelsene som EUs utenriksministere kommer med i viktige spørsmål. Norge bidrar dessuten med styrker til diverse fredsbevarende EU-oppdrag, herunder den nordiske innsatsstyrken. Norge har også en samarbeidsavtale med European Defence Agency, som har som formål å samordne anbudsprosesser og forskning innen forsvarssektoren.

En viktig dimensjon.

Personlig tror jeg at det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet utgjør en spesielt viktig dimensjon i Norges forhold til EU.I første rekke kommer nordområdene, der Norge må takle de stadig mer kompliserte utfordringene som karakteriserer dagens sikkerhetspolitikk - alt fra grensetvister og potensiell militær friksjon til miljøfarlig transport, klimaendringer og trusler mot fiskebestanden.

Norsk innsats i nord.

Interessen i EU for nordområdespørsmålene er visstnok stigende; ikke minst takket være den norske regjeringens innsats. Imidlertid kan og bør det bli gjort mer for å øke interessen for disse spørsmålene i EU. Det er kanskje et paradoks at utenforlandet Norge yter betydelig politisk og økonomisk støtte til EUs utvidelsespolitikk, som jo også utgjør en svært viktig del av sikkerhetspolitikken. Norge gir nå et betydelig bidrag til de fattigste landene og regionene i EØS-området, noe som verdsettes og fortjener honnør.

Felles energi- og klimapolitikk.

Energiforsyningen og klimatrusselen er på kort tid blitt til høyt prioriterte spørsmål for hele verden. For EU er partnerskapet med Norge viktig og naturlig på begge disse områdene. Norge oppfattes som en svært pålitelig og forutsigbar energileverandør og som en del av EUs energimarked. Norge satser dessuten på å utvinne energi på en bærekraftig måte. EUs og Norges interesser er fullstendig samkjørt på dette området, noe som forsterkes ytterligere gjennom vårt felles syn på klimaspørsmålet.

EU og Norge klimaallierte.

I internasjonal sammenheng har EU en avgjørende lederposisjon i klimaspørsmålet, med Norge som sin nærmeste allierte. EUs og Norges målsetninger i klimaspørsmålet er svært like, men med den forskjellen at EUs tiltak er juridisk bindende for medlemslandene.Norge er tilknyttet EUs kvotehandelssystem og kommer sannsynligvis til å påvirkes av andre deler av EUs klimapolitikk gjennom EØS-avtalen. Norge bidrar dessuten gjennom egne tiltak - for eksempel med prosjektet for fangst og lagring av CO2 - til å utvikle en teknologi som kan bli svært viktig både for Europa og verden for øvrig.

Justis- og politisamarbeid.

Det feltet som nå dominerer EUs lovgivning, er samarbeidet for å bekjempe internasjonal kriminalitet, terrorisme, trafficking og ulovlig innvandring på en effektiv måte. Her foregår det en rask utvikling, drevet av en uro i befolkningen over de økende problemene. Norge har med en viss fremgang forsøkt å slutte seg til disse nye initiativene. Norge deltar fullt ut i Schengen-samarbeidet, men venter fremdeles på at tilslutningsavtalen om gjensidig bistand i straffesaker som ble inngått i 2003, skal tre i kraft.I fjor fikk Norge begrenset tilknytning til EUs avtale om den europeiske arrestordren, men ratifiseringsprosessen i medlemslandene er langsom og komplisert.Norge ønsker også å slutte seg til det såkalte "Prüm-samarbeidet", som dreier seg om utveksling av viktig og sensitivt bevismateriale mellom medlemslandenes politimyndigheter. Det er pr. i dag uklart hvordan Rådet vil stille seg til norsk deltagelse.

Et annerledesland?

På bakgrunn av eksemplene som er nevnt ovenfor, virker det ikke som Norge er blitt det "annerledeslandet" nei-siden spådde i 1994. Men det som er skjedd, er en naturlig utvikling, siden ingen europeiske utenforland kan forventes å stille seg utenfor den integrasjonen som nå omfatter 27 land med en halv milliard innbyggere.Integrasjonen faller spesielt naturlig for Norge som har en åpen økonomi og som deler de politiske verdiene som ligger til grunn for EU.

Henvist til lobbyisme.

Den største forskjellen mellom medlemslandene og Norge er at Norge er henvist til å forsøke å påvirke EUs beslutninger indirekte gjennom lobbyvirksomhet.Å tvinges til lobbyvirksomhet istedenfor å delta i beslutningene kan antagelig være like frustrerende som å forsøke å gjennomføre en maraton løpende baklengs, men Brussel respekterer selvsagt det norske folks valg, og man er åpen for samarbeid basert på dette. En annen sak er at Norge selvsagt er velkommen som medlem dersom opinionen skulle endres.

Hvert land sine særtrekk.

Norge er naturligvis til en viss grad "annerledes"; på samme måten som hvert EU-land har sine særtrekk - men likevel uten å utgjøre en motpol til sine naboland. Europas største skatt er landenes varierte og rike kulturarv, og her er Norge intet unntak. Navn som Ibsen, Wergeland og Grieg vekker respekt.Norge er ikke alene i verden om å yte bistand og opptre som fredsmegler, selv om den norske generøsiteten og solidariteten med verdens fattige vekker respekt ikke bare innenfor EU.Jeg tror at myten om Norge som "annerledeslandet" har bidratt til at den norske EU-debatten så ofte er særegen. Effekten forsterkes av at mange nordmenn tror at EU er ensbetydende med utslettelse av det nasjonale særpreget. I virkeligheten er det helt motsatt.

Aksepterte forskjeller.

De kulturelle, språklige og sosiale forskjellene er ikke bare aksepterte, men blir også sett på som ressurser for EU. Det nasjonale særpreget har åpenbart ikke hindret Norge fra en svært omfattende integrasjon med EU, både innenfor og utenfor EØS' rammer.At Norge gjør alt dette uten å delta i EUs beslutningsfora, gjør muligens landet noe "annerledes", men dette er uproblematisk. I hvert fall for EU.