12 universiteter i 2020

Store utfordringer.Norsk høyere utdanning er ikke i krise, men står overfor klare utfordringer. Det fins imidlertid ikke en nasjonal strategi for å møte disse. Derimot har de 38 statlige universitetene og høyskolene hver sin strategi for å møte sine egne utfordringer og konkurransen fra de andre. De konkurrerer seg imellom om studenter, ansatte, talenter, forskningsressurser og status. Utviklingen og retningen i høyere utdanning blir bestemt av denne konkurransen, mens den nasjonale politikken stort sett har abdisert. Dette skjer samtidig som Finland, Danmark, Tyskland og andre land i Europa gjennomfører reformer for å styrke kvaliteten i sin høyere utdanning og forskning.

Møter konkurransen.

Hovedtrekket er at de konsentrerer ressursene for å møte den internasjonale konkurransen. Det regjeringsoppnevnte utvalget for høyere utdanning har vurdert om utviklingen slik den avtegner seg de neste 10-20 årene tjener de nasjonale mål Norge bør ha for sin høyere utdanning. Norge har en godt utbygd struktur av universiteter og høyskoler som har sikret alle deler av landet tilgang til høyere utdanning. I dag er denne strukturen under press innenfra og utenfra.

Stadig større krav.

Kravene til internasjonal kvalitet i undervisning og forskning blir stadig sterkere. Institusjonene må klare å forene sin økende betydning for økonomisk utvikling, velferd og miljø med sin rolle som dannelsesinstitusjoner og sin betydning for nasjonens kulturelle og sosiale utvikling. Samtidig fører arbeidslivets behov for høyt kvalifisert arbeidskraft, endringer i ungdomskullene og de unges ønsker om å studere i byene til sterkere press for omstilling. Mange studiesteder har svak rekruttering, og evalueringer har påvist sviktende kvalitet i sentrale utdanninger.

Fragmentert struktur.

På denne bakgrunn trengs det tiltak for å fremme høyere kvalitet. Utvalget for høyere utdanning har vært opptatt av å finne en balanse mellom behovet for sterke fag- og forskningsmiljøer og tilgjengelighet i utdanningstilbudet. Våre forslag tar utgangspunkt i at norsk høyere utdanning har en sterkt fragmentert struktur med mange små institusjoner og fagmiljøer. Det finnes 51 studiesteder ved de statlige universitetene og høyskolene, hvorav 41 har færre enn 2000 studenter og 19 færre enn 1000. Mange små studiesteder vil ha vanskelig for å møte de svingningene i studentkullene som forventes etter 2015, og tendensen til at de unge ønsker å studere i de store byene.

Doktorgrader på høyskoler.

Samtidig har skillet mellom universitet og høyskoler brutt sammen etter at det ble åpnet for at høyskoler kan tildele doktorgrader og bli akkreditert som universitet når de har fire doktorgradsutdanninger. Dette er en særnorsk definisjon av universitet, som det er vanskelig å finne noen god begrunnelse for internasjonalt og i tidligere utredninger. Etter dette er Landbrukshøgskolen på Ås og høyskolene i Stavanger og Agder blitt universiteter. De to siste har like mye til felles med store høyskoler som med de tradisjonelle universitetene.

12 universiteter i 2020.

Åtte andre høyskoler ønsker å bli universiteter og vil med dagens regler bli det, alene eller sammen med andre, i det 20-årsperspektivet som utvalget er bedt om å anlegge. Rundt 2020 vil vi antageligvis ha 12 universiteter, og opp mot halvparten av studentene i de store høyskoleutdanningene vil være universitetsstudenter. Dermed blir forskjellene mellom universitetene og høyskolene mindre og mindre, mens forskjellene universitetene imellom og høyskolene imellom blir større. Da blir det også umulig å ha en klar arbeidsdeling mellom de to institusjonstypene.

Fragmentert utdanningstilbud.

Kriteriene for at høyskolene skal bli universiteter fører til at det skjer en fragmentering av utdanningstilbudet på master- og doktorgradsnivå. Siden 2000 er det opprettet 16 doktorgradsutdanninger i de daværende høyskolene og om lag 100 masterstudier i høyskolene. Hvis alle høyskolene som vil bli universitet skal oppfylle kravene, vil det kreves ytterligere 20-25 nye doktorgradsutdanninger. Det vil føre til mange nye små fagmiljøer, med få professorer og få stipendiater, noe som ikke er befordrende for høy kvalitet.

Større og robuste enheter.

For å møte disse utfordringene og skape større og mer robuste enheter foreslår utvalget at institusjonsstrukturen endres gjennom sammenslåinger, slik at resultatet blir 8-10 store institusjoner i stedet for dagens 38. Dette grepet kombineres med en prosess der alle universitetene og høyskolene selv fremmer forslag om hvilke andre institusjoner de naturlig hører sammen med. Deretter tar politikerne stilling til den endelige institusjonsstrukturen. De nye institusjonene skal utvikle ulike profiler i dialog med departementet etter råd fra et nytt organ bestående av internasjonale eksperter. Dessuten bør fremtiden for enkelte mindre studiesteder vurderes.

Motvirke fragmentering.

Forslaget til ny institusjonsstruktur vil motvirke fragmenteringen av doktor- og mastergradsmiljøene ved at de nye store institusjonene må ha en samlet plan for lokalisering og prioritering av fagområder og studietilbud. Videre bør det tas et nasjonalt grep for å styrke forskerutdanningen og samle den i større miljøer enn dagens system for universitetsakkreditering fører til. Dette haster hvis et nytt system skal være etablert før den forventede satsingen på forskerrekruttering settes i verk.All forskerutdanning bør gis i forskerskoler eller opplegg som oppfyller minstekrav til omfang og organisering.

En doktorgradsutdanning.

Et annet tiltak for å stoppe utviklingen mot stadig flere små doktorgradsutdanninger er at kravet for akkreditering som universitet blir én doktorgradsutdanning, slik regjeringen Stoltenberg gikk inn for i 2000. Dette bør kombineres med krav til størrelse på institusjonen og en strengere fortolkning av kravet om stabil forskerutdanning. Universitetsbegrepet er også internasjonalt i endring og omfatter mange ulike typer institusjoner med svært varierende fagportefølje og forskningsomfang, slik det nå gjør i Norge.

Bør følge Europa.

European University Association definerer universitet som en høyere utdanningsinstitusjon som også driver forskerutdanning - dvs. har minst én doktorgradsutdanning - og det bør vi også gjøre. Det er ingen grunn til at Norge skal holde seg med en særegen definisjon av universitet. Utvalget fremmer også mange andre forslag for å styrke konsentrasjon, strategisk utvikling og arbeidsdeling:
Basisfinansieringen bør endres slik at institusjonene forstår hva bevilgningen er basert på.
Incentivene for studentgjennomføring og faglig produksjon bør svekkes noe, og det bør innføres en strategisk bevilgning som gir større mulighet til å utvikle en nasjonal strategi. Institusjonene og departementet bør inngå flerårige avtaler slik at institusjonene får et mer langsiktig arbeidsgrunnlag.
Kvaliteten i de korte profesjonsutdanningene bør styrkes gjennom et kompetanseutviklingsprogram på 50-100 millioner årlig i en femårsperiode.