5 bud for bedre skole

Statsrådens reformpause."Vi skal ha ei reformpause. Vi skal utvikle og forbetre det beste i skulen", skrev kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) i Aftenposten 17. desember. Altså: Ikke nye omfattende reformer. Ikke helt nye læreplaner, ny struktur og mange nye betegnelser på fag og funksjoner i skolen, men kontinuerlig utvikling og forbedring - knyttet til dokumenterte erfaringer og forskningsbaserte vurderinger av "det beste i skulen".

Minner om Lilletun.

Solhjells revisjonisme minner om tilnærmingen hos tidligere utdanningsminister Jon Lilletun (KrF). Lyttende til lærerorganisasjoner og skoleforskere reviderte han høsten 1999 de mest detaljstyrende trekkene ved L97s lange momentlister - med støtte fra stortingsflertallet.Bare Høyre og Frp stemte mot. Senere ble KRL-fagets læreplan noe endret. Ingen større systemendringer, ingen altomfattende reformer skjedde under Lilletun.

Bred støtte.

Denne gradvise revisjonismen hadde bred støtte i lærerorganisasjonene og blant skoleforskere, ja også blant sentrale folk i Utdanningsdepartementets grunnskoleavdeling. For noen år siden intervjuet jeg rundt seksti sentrale beslutningstagere i L97-prosessen fra blant annet departementet, læreplangruppene, lærerorganisasjonene og pedagogiske forskningsmiljøer.Tyve av de mest sentrale aktørene ble spurt om hvordan de tenkte seg den videre skoleutviklingen.Jeg kunne konkludere slik: "De aller fleste regner det både som mest sannsynlig og ønskelig at L97 blir kontinuerlig justert og revidert i årene fremover. Det er ingen som tror på eller foretrekker en utviklingsstrategi som innebærer et helt nytt læreplanverk innen ti år".

Stadig nye planer.

Likevel var det akkurat det som skjedde. Særlig etter at Bondevik 2. regjeringen ble dannet i 2001 med Kristin Clemet som en "skoleflink" og handlekraftig utdanningsminister.Før L97 hadde fått virke for elevene i de ti grunnskoleårene læreplanen skulle gjelde, og før skoleforskerne hadde gjort ferdig sine omfattende og ressurskrevende evalueringer av L97, var det bestemt at vi skulle få et helt nytt læreplanverk for grunnskolen og omfattende struktur- og innholdsreformer for videregående opplæring. Utredninger og stortingsmeldinger kom - og til slutt - Kunnskapsløftets nye læreplan fra 2006.

En lite detaljert plan.

L97, godtatt av hele Stortinget, hadde vært så detaljert at den overlot lite til lærernes profesjonelle skjønn. L06 ble det helt motsatte. Aldri tidligere i moderne norsk læreplanhistorie har vi hatt en så lite detaljert plan. Også den godkjent av et enstemmig storting.Denne "sikksakkismen" har forvirret foreldre og frustrert lærere. Fra det ene ytterpunkt til det andre - kombinert med en overtro på nye læreplaners betydning for skolens hverdag.

Ufruktbar uro i skolen.

Lærere som har jobbet i grunnskolen de siste tyve årene, har måttet undervise etter fire ulike nasjonale læreplaner som har vært svært forskjellige i omfang, struktur og innhold. Denne reformiveren fra nye regjeringer og utdanningsministre har kommet utenfra og ovenfra og har ført til mye ufruktbar uro i skolen.Derfor ble Jon Lilletuns mer gradvise og kontinuerlige strategi for skoleutvikling så godt mottatt blant mange skoleforskere, i lærerorganisasjonene og blant de fleste skoleledere og lærere. Det er altså all grunn til å se positivt på utdanningsminister Solhjells løfte om reformpause.

Hindret forbedringer.

Læreplan- og klasseromsforskning, og de siste Pirls- og Pisa-undersøkelsene viser at de omfattende og ressurskrevende læreplanreformene de siste femten årene neppe har hatt særlig stor betydning for norske elevers læringsutbytte.De kan tvert imot ha tatt oppmerksomhet og ressurser vekk fra et mer kontinuerlig forbedringsarbeid - knyttet til varierte og dokumenterte lærererfaringer og klasseromsforskning. Derimot har de markert "handlekraft" og synliggjort nye regjeringer og utdanningsministre.

Sats på lærerne.

Hvis vi har noe å lære av de gode finske Pisa-resultatene, er det blant annet dette: Gjør lærerutdanningen femårig med større vekt på faglig fordyping. Sats mer på videre- og etterutdanning av lærere. Gi lærerne høyere lønn. Ikke lag så mange omfattende læreplanendringer. Også en rekke intervjuer med finske skoleledere og politikere tyder på at finnene i liten grad er preget av slagordet "teach to test", heller av slagordet "teach to learn".

Fem bud for skolen.

Noen viktige tilnærminger til skolereformer og utviklingsarbeid i skolen kan formuleres i følgende fem bud, som oppfordringer til skoleledere og skolepolitikere:

1.

Du skal ikke ha andre formål enn elevenes læring. Prestisjepregede og påkostede systemreformer er lite egnet til å skape større læringstrykk og læringsutbytte i skolehverdagen. De kan i en kortere periode skape økt skoledebatt og markere en slags "handlekraft" hos skoleledere og politikere. Men de betyr lite for elevenes langsiktige læring.

2.

Du skal ikke hedre det gamle bare fordi det er gammelt eller det nye bare fordi det er nytt. De siste årenes åpne og klasseløse skolearkitektur er bare ett eksempel på en mote som er svært problematisk. Ofte er denne planløsningen knyttet til en ytterliggående PC-pedagogikk der elevene sitter foran skjermen og har "ansvar for egen læring".

3.

Du skal vurdere prosesser og resultater fra tidligere reformer før du lager nye. L97 ble utformet før den forskningsbaserte evalueringen av den tidligere læreplanen var ferdig. Det samme gjentok seg da grunnmuren til L06 ble laget. Skoleledere og skolepolitikere må lytte mer til empirisk skoleforskning. Og dokumenterte og varierte erfaringer fra elever, elevorganisasjonene, lærere og lærerorganisasjoner må brukes mer aktivt.

4.

Du skal vite at reformers gjennomslagskraft er avhengig av at skolens folk har vært med på å forme dem. Både L97 og L06 ble utformet uten tilstrekkelig deltagelse og innflytelse fra lærere eller lærerorganisasjonenes representanter. Ingen skolereform eller mer begrenset skoleforbedring kan gjennomføres effektivt uten at de som skal gjennomføre den, er representert i beslutningsprosessene.

5.

Du skal la skolens folk få de ressurser og lovbestemte minstestandarder som er nødvendige for å følge opp de reformene du har vedtatt.