Å juge på norsk

HVIS STRIDEN om barneombudet skulle vært en ordentlig skitten sak, så burde Manuela Ramin-Osmundsen hatt noen skikkelige greier på sin venninne Anne Lise Ryel, kanskje noen hemmelige sextapes som hun kunne true med å lekke ut på Internett, hvis Anne Lise Ryel ikke holdt tett om bilsamtalen som felte statsråden. Da hadde vi hatt en skikkelig politisk såpeopera.

Men den gang ei.

Anne Lise Ryel var en skikkelig norsk dame, som ikke kunne sitte og se på Manuela bli frityrstekt. Hun foretrakk total oppbrenning! Og hun hjalp Manuela med å hoppe i det, i stedet for at Manuela skulle sitte på stupet og dingle med bena resten av sin politiske karrière. Vi snakker god og nær og privat venninne her. Anne Lise kunne ikke komme på å be Manuela om unnskyldning for at hun var den som pushet Ida Hjort Kraby på Manuela i siste liten. Hadde dette vært en såpeopera på TV er det ingen tvil om at Anne Lise Ryel hadde fått en Emmy-award som riksbitch. De er stolte, de også. Når en politiker skal juge på norsk, da skal man altså snakke sannere enn man rekker å huske eller innrømme, legge alle kort på bordet, og så si: Oj, ja se her, jeg er visst inhabil, kan vi gjøre alt på nytt? Slikt gjør sleipe politikere åpent, når de skjønner at de ikke slipper unna, og nettopp slik kan de fortsette på sin post.

Manuela forsøkte

å bagatellisere og skjule. En usleip dame, som ville være snill mot en kvalifisert bekjent og en venninne som later som om hun ikke sladrer. Manuela var ingen dreven politiker, og det er jo de som fortjener den egentlige respekten, som Siv Jensen. Siv Jensen har vært så innmari på, at jeg noen ganger har trodd at det er hele Manuelas eksistens som er inhabil for Frp-politikeren. Underholdende med politikere som kjenner sin besøkelsestid bedre enn de husker sitt eget partis historie.

Pressen har fått

bildet av Jens som den alvorlige sjefen som ble ført bak lyset. Så hva er denne tilleggsjamringen for noe?Denne sutringen fra Aslam Ahsan, denne sukkingen fra andre kommentatorer som synes at det er såååååå synd at hun som ikke var norsk tråkket i salaten. Ååååå, stakkars alle innvandrere som nå vil inn i politikken. Ja, for den første innvandrerstatsråden har nå virkelig skapt mistillit på vegne av alle.Tror alle at for eksempel Afshan Rafiq eller Saera Khan egentlig burde selge mobiltelefoner nå i stedet for å rigge opp til neste stortingsvalg fordi Manuela hadde et nettverk?Morsom tanke, men det er å undervurdere det habile norske folk som velgere, hvis man tenker at Manuela-saken nå skal skape mistillit overfor alle som ikke er født i Norge. Og som gjerne vil bidra til å speile det norske demokratiet.

Hele den opphaussingen

om Manuela som den første innvandrerministeren har bare interesse for historikere eller hvite norske journalister som har en "sak" å skrive om. For Manuela var ingen innvandrernes statsråd. "Innvandrer" var noe sminke hun fikk i mediene. Jeg sier: Slutt å grine, innvandrerne gjør som de alltid har gjort, de greier seg. Manuela-stormen må være i Regjeringens interesse fordi den skygget for den egentlige saken: Et fritt og uavhengig barneombud som kan, bør og må kritisere Regjeringen, også politisk.Skal navlestrengen fra barneombudet til Regjeringen og departementet nå endelig klippes?

Denne tettheten startet

med Trond-Viggo Torgersens avgang I 1995, han kan kalles det siste barneombud barna faktisk kjente både ansikt og navn på. Han satt i seks år. Etter Trond-Viggo kom Trond Waage, som gjorde det han kunne for at ikke bare alle barn i Norge, men også de fleste voksne, ikke fikk med seg hvem han var. Han satt i åtte år. Reidar Hjermann, som har sittet de fire siste årene, har heller ikke klart å etablere seg som en urokråke som kunne fylle Trond-Viggos kjendis-sko. Men han har tross alt klart å snu noe av inntrykket som Waage etablerte som mediesky barneombud med altfor tette og familiære bånd til Barnedepartementet.

Man kan si

hva man vil om kompetanse eller mediekåthet, men barna trenger en personlighet, et ansikt som barna har tillit til, en som brenner for barna. Som er villig til å skjære gjennom, uten kompromisser og reagere på at barn forsvinner fra asylhjem, lider under ensomhet med drikkfeldige foreldre, blir mobbet i nærmiljøet, eller opplever at norsk skole faller sammen og har mistet sin autoritet.Et barneombud må kunne varsle fritt og ha nok innflytelse til å kreve målrettet arbeid for å forandre lover til det beste for barna, og en bevisst bruk av pressen til det den skal være for, å beskytte de ikke stemmeberettigedes interesser. I dette tilfelle tale saken til en million mennesker i dette landet som er uten stemmerett.

Ikke minst må

et barneombud kunne snakke til alle barn uansett hvor foreldrene er fra i Norge. Barna må kjenne dette ansiktet, ha et telefonnummer, og de må kunne navnet på landets barneombud bedre enn de kjenner sine foreldre.Det ville være et barneombud som rocker og som kan få til en forandring.Et slikt ombud kan ikke være departementets nisse.